Sur, sint, sorgfull

Folk flest har bilder av sine kjære på vegger, også digitale. Ofte lykkelige øyeblikk; ferier og feiringer. Eller med litt tvungne smil fra det dyre besøket hos fotografen.

(Illustrasjon: Finn Graff)

Ikke noe galt i det. Favorittbildet av mine barn er tatt på hytta for en god del år siden. De sitter tett sammen på trappen, to tenåringer og en toåring – attpåklatten som holder en kopp med blåbær i hånden. Hun smiler ikke, er ikke overdrevent stolt, bare holder den fram med et selvbevisst blikk; dette har jeg plukket, no bullshit. Været er grått, noen furukongler er falt ned fra trærne. De to tenåringene ser trøtte og sure ut, den ene med hette over hodet, den andre med en herrehatt som var mote i dette ørlille tidsvinduet. Hvorfor er jeg så glad i akkurat det bildet? Nettopp fordi de er litt sure. Fordi de gjenspeiler en del av livet slik det er, ferien som er litt kjip og kjedelig, presset ut på tur i frisk luft kanskje og sannsynligvis har de kranglet om et eller annet eller kommer til å krangle om noe. Men de sitter tett sammen, hører sammen. Hvem vet om de ikke koser seg med pannekaker og blåbær etterpå og tuller med lillesøster. Bildet er også tatt i pre-selfie-fasen. Før alle dokumenterte hvor lykkelige de er hele tiden.

«Bare de døde blir aldri stresset.»

De sure ungene representerer også det motsatte av hvordan jeg selv ofte forholder meg til dårlige følelser. Sinne for eksempel. Jeg lærte tidlig at det var en følelse som det ikke lønte seg å vise. Den måtte skjules. Sinne er ofte skamfullt. Men hvor skal man gjøre av det? Forsvinne gjør det jo ikke, selv om man putter det innerst i skapet. Dette har jeg egentlig alltid visst, så jeg kjøpte en vidunderlig bok til barna da de var små, som het «Sint». Boken viste ei jente med ulike former for sinne. Hvitt, stivt og blekt sinne. Sinne som en rasende ulv i magen. Jenta fikk lov å være sint, moren viste at det var helt ok. Det ble ikke enklere å være sur da den positive psykologien veltet inn med sitt lykkebudskap. Skru av de negative følelsene og fokuser på det positive. Tren deg til lykke. Men forsvinner negative følelser om du lærer å skru dem av? En motbølge måtte komme.

I en Ted-talk snakker den sør-afrikanske psykologen Susan David om at vi må slutte å snakke om «dårlige» og «bra» følelser. Hun møter stadig mennesker som sier «jeg vil bare at denne følelsen skal forsvinne!». Da sier psykologen: «Du har døde menneskers mål.» Bare de døde blir aldri stresset, skuffet, sint, sur eller sorgfull. David hevder at en tredjedel av oss dømmer oss selv for å føle dårlig. Hun ser lykkekravene i sammenheng med at depresjon topper listen over årsaker til dårlig helse i verden, ifølge WHO. Å ikke akseptere sinne eller sorg viser en rigid holdning til normale følelser, mener David. Positive følelser er blitt det moralsk korrekte. Å ville ekte mangfold er å ville også ulike følelser, ikke bare ulike folk. Ved å omfavne de ulike følelsene blir vi fleksible og klare til å møte verden slik den er. Gjøre oss i stand til å eie følelsene i stedet for at de eier oss. Og rede veien for sann lykke.•