Ulike typer åpenhet

Man er ikke så alene som man trodde, på tv er det noen som har det like ille.

Nylig var det en avisdebatt om åpenhet rundt psykiske plager, i forbindelse med sesong to av NRK-serien «Jeg mot meg». Unge mennesker i vanskelige livssituasjoner bretter ut problemene sine, og får hjelp av hverandre og psykolog Peder Kjøs. Er dette å gjøre deltakerne en bjørnetjeneste? Kan de få et stempel om å være den med psykiske problemer? Selv om kanskje enkelte vil komme til å bruke «Jeg mot meg» mot dem, er nok de fleste imponert over ungdommenes mot, og berørt av hva de forteller. Dette er en type åpenhet som gjør det lettere for andre å holde ut en vanskelig livssituasjon. Man er ikke så alene som man trodde, på tv er det noen som har det like ille, eller til og med verre. I dette nummeret er det portrettintervju med Fredrik Storholm, en av deltakerne i «Jeg mot meg». Han sier at «Jeg mot meg» kan kalles opplysningsunderholdning, og at det er en bra måte å fjerne stigma på.

Den andre formen for åpenhet er det ofte kjendiser som står for. Det er en slags kommersiell åpenhet, der man forteller om angst eller innleggelse på psykiatrisk avdeling samtidig som man promoterer et nytt prosjekt. Else Kåss Furuseth, som har gjort en stor innsats for åpenhet og har mottatt pris for det, sa i høst at hun ikke synes det er for mye snakk om psykisk helse – det er mer snakk om «Skal vi danse», sa hun. Det var godt sagt.

Men når kjendisjournalistikk handler stadig mer om psykisk helse, kan unge og eldre som ikke lever glamorøse liv, tenke: Angår dette meg? Man kan si at slike reaksjoner er uttrykk for den gode, gamle Janteloven: «Du skal ikke tro at du er noe. Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.» Kanskje det, men det kan også bli en bumerang, altså at publikum blir lei den som klager over sin psyke, midt oppe i all glamouren.

Psykiater Trond Aarre sier i dette nummeret at ansatte i psykisk helsevern stigmatiserer psykiske plager. Han er modig som sier det, for mange som har trengt hjelp fra denne delen av helsevesenet har opplevd å bli møtt av nedlatende maktpersoner. Kanskje er det nettopp Aarres åpenhet vi som samfunn nå trenger aller mest. •