Manndomsprøven

Å se i speilet og se en jente. Kjenne hat mot speilbildet, fordi du føler deg som en gutt. Sånn var det å være født i feil kropp for Fredrik Storholm. Denne høsten har han delt tanker og følelser med syv andre unge i Jeg mot meg-serien på NRK. – Å være født i feil kropp sees på som en psykisk sykdom. Jeg synes det blir for ensidig. Vi har en fysisk helse og en psykisk helse. Det er lettere å si at du har brukket en fot enn å si at du har en depresjon. Hvis vi hadde hatt en fysisk diagnose, ville det vært lettere å forstå det, sier trønderen. Han sitter på kafeen De ni muser i Trondheim. Som de andre deltagerne påpekte i tv-serien, ville det vært umulig å gjette at han en gang har vært jente. Skjegg, muskler og tatoveringer. Caps, jeans og en grønn adidas T-skjorte, typisk mann i 20-årene. Han mener at stereotypitenkning fortsatt råder i helsevesenets behandling av transpersoner. – Kjønnet er jo bare en liten ting. Det finnes alle slags forskjellige gutter og jenter. På Rikshospitalet er de opptatt av om du har lekt med biler som barn. For meg er det utenkelig å være en stereotypisk mann som ikke snakker om ting. På skolen var jeg ikke en sånn som brøt håndbak, sloss og slengte dritt, hadde ikke den type energi som skulle ut. Å være født i feil kropp er noe du bare vet så sterkt, hele tiden, fra du er barn, sier Storholm. Verdens Helseorganisasjon arbeider med en ny diagnosemanual, der betegnelsen kjønnsinkongruens vil bli brukt i stedet for transseksualisme. Samtidig vil diagnosen, ifølge Store norske leksikon, bli flyttet fra kategorien mentale forstyrrelser til et nytt og eget kapittel knyttet til kjønn og seksuell helse. Det vil kanskje gjøre det lettere å være født i feil kropp. – Jeg tror det er en feil som skjer når fosteret lages, en defekt. Det finnes jo også tvekjønnede, der man ikke kan avgjøre om det er jente eller gutt, og foreldrene må velge et kjønn, forklarer Storholm.

Deltagerne i Jeg mot meg var lette å identifisere, vi ble kjent med bloggeren, flyktningen, den spilleavhengige, den pilleavhengige, adhd-jenta, minoritetsgutten på vestkanten, den fattige jenta. Fredrik Storholm var transpersonen. De møttes åtte ganger i gruppeterapi som varte i en og en halv time, mens programmene på tv varte en halvtime. Seerne fikk direkte innblikk i private tanker og følelser. – Ble det vi fikk så representativt for det som faktisk skjedde? – Da jeg fikk se det første klippet, fikk jeg en reaksjon: «de fremstiller meg ikke slik jeg er!». Etter hvert syntes jeg at det ble min historie, selv om historien min er mye mer enn det som ble vist. – Hva var det som ikke kom fram? – Jeg slet med bakgrunnen min som halvt polsk. Da Jamal og Mariann (begge med flyktningebakgrunn, red.anm.) fortalte om sine opplevelser, tenkte jeg at «det føles som det her», og klarte å slippe de tingene litt mer. Da jeg var liten følte jeg meg norsk i Polen, og polsk i Norge. Det var vanskelig å være to ting, når du skulle være én ting. – Var det flaut å være halvt polsk? – Ja. Det var på den tiden arbeidsinnvandringen fra Polen begynte. Folk assosierte polakker med noe negativt, som svart arbeid. Jeg klarte ikke helt å identifisere meg med mamma, som var så trygg på sin identitet. Og pappa på sin, som norsk. Det var så selvsagt for dem. Mamma arrangerte polsk nasjonaldag og slikt. Jeg ble litt overeksponert for det. Folk har spurt meg; tenker du på polsk eller norsk? Jeg tenker polsk i Polen. Og norsk i Norge. – Så du var splittet på to måter, som født i feil kropp, og halvt polsk? – Ja. Jeg så tilsynelatende ut som en polsk jente, men følte meg som norsk gutt. Nå er jeg veldig stolt over den polske bakgrunnen, men det tok lang tid.

Likevel har det polske vært problematisk også i forhold til kjønn. For hvordan legge fram for de polske besteforeldrene, at datterdatteren deres var i ferd med å skifte kjønn? – Det største problemet tror jeg var at det var mamma som hadde kommunikasjonen med dem. Hun hadde vanskeligheter med å stå opp for meg. I stedet for å bruke navnet mitt, sa hun «barnet mitt» i telefonen og sånn. – Hun prøvde å skjule det som skjedde? – Ja, og da hun var blitt komfortabel med skalkeskjulet, bare fortsatte hun. Jeg tror ikke hun skjønte hvor smertefullt det var for meg. Nå er moren hans stolt av sønnen. Han tror hun forsto mye mer av ham etter tv-programmene. For mens Fredrik hadde vært androgyn siden han var 16, byttet navn og sto overfor store operasjoner, trodde besteforeldrene i Polen at han fortsatt var jente. Det gikk mange år uten at han besøkte dem, selv om han var sterkt knyttet til dem. Det skjedde først under serien Jeg mot meg. – Sa de at de aksepterte deg da? – De sa ikke «vi aksepterer deg». Fortsatt er det mye stigma rundt alt som er annerledes i Polen. Det er få ikke-etniske polakker, og homofile og transpersoner er tilsynelatende ikke-eksisterende. Jeg hadde polsk pass som barn, men det er ikke mulig å få pass med min nye identitet. Bestefaren var blitt dement, og bestemoren klarte først ikke å forstå at barnebarnet virkelig var blitt gutt. – Jeg prøvde å forenkle det. Jeg sa at i kroppen føltes det som at jeg var gutt. Og at hormonene begynte å forandre seg. – At du var blitt gutt av deg selv? – Jeg forklarte at kroppen på en måte endret seg den veien. Litt som tvekjønnede kanskje opplever det. Storholm savner faren sin, som døde da han var 18. Foreldrene var skilt, og siden valgte han farens mellomnavn som fornavn. De to pleide å sitte ved kjøkkenbordet og spille kort og prate. En dag sa Fredrik - som var tenåring og hadde jentenavn - «Jeg liker jenter, pappa». – Faren min var 40 år eldre enn meg og kom fra en øy der det bodde 50 mennesker. Han tok seg lang tid til å lytte og sa: «Jeg synes det er fint at du er den du er. Det er ikke noen big deal».

Kjønnsskifteprosessen har vært langvarig og smertefull, fysisk som psykisk. Mange problemer som dukket opp, var han ikke forberedt på. - Som at jeg fikk problemer med urinveiene. Alle kan jo tisse! Plutselig kunne jeg ikke det. Jeg tenkte: «Hvordan kunne jeg ta dette for gitt?» Det er vanskelig å formulere slikt for andre som er «født riktig». - Hva har vært de mest slitsomme spørsmålene å få når folk får vite at du har skiftet kjønn? Fredrik Storholm tenker seg om. - Det ene er «hvordan funker genitaliene dine?» Og «Hvilken legning har hun du er sammen med?». Slike spørsmål føles støtende. Norges mest kjente transperson pleide å være Esben Esther Pirelli Benestad, sexologen fra Grimstad med et alias som moden kvinne. I Trøndelag satt en usikker jentegutt i timer foran dataskjermen og studerte tyskeren Balian Buschbaum, som en gang hadde vært den kvinnelige friidrettsutøveren Yvonne. Buschbaum hadde en maskulin framtoning, og ble det nærmeste Fredrik Storholm følte likhet med. – Det var så ekstremt få å identifisere seg med. Det var aldri et menneske på gaten som var synlig transperson. Enda det finnes rundt 20 000 i Norge, utrolig mange egentlig. Du har sannsynligvis møtt en transperson uten å være klar over det. Når jeg nå har blitt et menneske som er trygg på meg selv og har en hjertesak, så vil jeg bli synlig. Jeg vil være synlig for alle som trenger meg. At jeg kan være en motivasjon for andre, at jeg vet at det kan gjøre en forskjell. Gjennom instagram-profilen sin fikk Storholm etter hvert kontakt med andre transpersoner, som kunne fortelle hvordan det føles å ta hormoner og som var trygge å snakke med. – Nå kjenner jeg meg som en mann og har en identitet som mann, ikke som en transperson. Jeg var ikke åpen i det hele tatt, men gikk alltid med en frykt for å bli avslørt. I Jeg mot meg fortalte jeg ikke om kjønnsskiftet før i femte gruppeterapi. Tidligere føltes det som om jeg måtte redegjøre for det med en gang. Nå er det med kjønn en liten del av meg, som jeg kan fortelle om når det passer.

Medvirkningen i programmet gjør at han får henvendelser fra bekymrede foreldre. – Det jeg sier er «det kommer til å gå bra med barnet ditt». De er engstelige for at barnet ikke skal få utfolde seg som det vil, og er redde for at noen skal skade det. Det jeg kan være, er trygghet. Å dele noe med venner, er en del av tryggheten. At folk ser på programmet, er en del av den tryggheten. – Programmet har fått kritikk for å gjøre psykiske lidelser til underholdning? – At noe er underholdende, betyr bare at det er noe som fanger. Sånn sett er det underholdning. Det brukes virkemidler så seerne kommer inn i historien. Det er sånn tv er, det må fenge på et vis, ellers ville ingen sett på det. Jeg tror ikke at det å vise og snakke om psykiske problemer på TV er negativt. Heller er det et tabu som må brytes. Det er ikke som Paradise hotel. Du kan kalle Jeg mot meg opplysningsunderholdning, en bra måte å fjerne stigma på. Programmet har vært med på å fjerne engstelsen og skammen jeg hadde. Nå er jeg stolt av meg selv. – Vet du om det er noen som gjennomgår kjønnsskifte som angrer? – Det er noen som angrer. Ikke på grunn av hvordan de føler det inni seg, men på grunn av mangel på aksept fra familien.

Trønderen er trøtt nå, han har jetlag etter en ferietur til New York. På flyplassen ved avreise ble han stanset av en dame som kjente ham igjen og sa at Jeg mot meg var et skikkelig fint program. Fredrik Storholm ble først satt ut. Etterpå kjente han glede. Det var jo dette han ville, å være synlig. En å identifisere seg med, for alle som trenger det. For foreldre med barn som er født i feil kropp. For folk som ikke skjønner hva det vil si å være en transperson. I så mange år var det en stor hemmelighet og angst inni ham, at han var gutt, som ingen måtte få vite om. - – Hva er det viktigste du ønsker at omverdenen skal forstå om å skifte kjønn? – At du gjør det for å ha det bra med seg selv. Fordi du måtte gjøre det, for deg selv. Ikke for andre. •