– Ba om hjelp til slutt

Merethe Løland mistet omsorgen for to barn. Da hun ventet sitt tredje, startet en prosess med hardt arbeid og dyp erkjennelse. Nå er Løland engasjert i kampen for å sikre at foreldre i samme situasjon får hjelp til å bearbeide frustrasjoner, sorg og sinne.

Portrett av Merete Løland

REFLEKSJON

– Jeg har fått orden på livet mitt. Det kostet blod, svette og tårer, men var verdt det, sier Merethe Løland.

(Foto: Guro Waksvik)

– Jeg tror det er vanskelig for andre å forstå smerten og sorgen. I tillegg er det tabubelagt. Mange føler skam, og de fleste opplever at folk vender dem ryggen. Da er det lett å sette seg selv i en offerrolle, sier Merethe Løland.

Hun ble konstituert som leder i Organisasjonen for Barnevernsforeldre (OBF) i 2015, og valgt til leder året etter. Styret består av folk som er eller har vært i kontakt med barnevernet. Løland er også erfaringsformidler.

– Å gi foreldre i denne situasjonen hjelp er nybrottsarbeid. Det er lovbestemt at de skal få hjelp. I praksis har det kun vært spede forsøk, sier hun.

Mange barnevernsforeldre er sinte. Det har blant annet ført til hets mot barnevernsansatte på sosiale medier. En rapport fra Fellesorganisasjonen (FO) publisert i 2017, viser at om lag 20 prosent av ansatte i barnevernet vurderer å slutte i jobben på grunn av netthets.

– Leter du på Internett, finner du 11 000 sinte foreldre. Det er ikke veien å gå. Om jeg påpeker 100 feil ved barnevernstjenesten, gjør ikke det meg til en bedre mor.

Hun tror på samarbeid og mener det gjøres mye godt i barnevernet. Men tilbudet til barnevernsforeldrene er for dårlig.

– Vi blir ofte glemt. Våre stemmer blir ikke alltid hørt.

Vendepunktet

18 år gammel ble Løland gravid. På den tiden var det kaos i livet hennes, både økonomisk, praktisk og følelsesmessig. Hun hadde liten mestringsfølelse og manglet tro på egne evner.

– Far prøvde å hjelpe meg, men jeg skjøv ham bort. Jeg kjente meg mislykket og hadde mye uro i meg.

Hun fikk et barn til og ble etter kort tid alene med begge. 25 år gammel begynte hun å ruse seg. Barna ble etter hvert tatt fra henne og plassert i fosterhjem.

– Da jeg ble gravid igjen, hadde jeg et valg. Rømme fra Norge, eller samarbeide med barnevernet. Jeg valgte det siste og ba om hjelp.

Et møte med en saksbehandler i barnevernet fikk stor betydning. Hun møtte et varmt og oppriktig menneske med et godt smil. Der og da begynte prosessen med å jobbe med seg selv.

– Hun sa hun opplevde meg som ærlig, og jeg fikk umiddelbart tillit til henne. Det ble et vendepunkt. Tryggheten og roen hun formidlet, har betydd alt. Uten hennes hjelp og støtte ville det kanskje ikke gått så bra.

– Om jeg påpeker 100 feil ved barnevernstjenesten, gjør ikke det meg til en bedre mor.

Hardt arbeid

Løland jobbet hardt og satte seg et mål. I dag har hun fått tilbakeført barna.

– Så heldig du er, er det mange som sier. Nei, jeg har vært dyktig. Det hjelper ikke med all verdens hjelp og støtte dersom jeg sprekker.

Til tider er det fulltidsjobb å være trebarnsmor. De to eldste barna bærer på vonde minner. Å bygge opp en trygg relasjon tar tid.

– Det viktigste er å gjøre det jeg kan så godt som mulig. Jeg har sviktet dem på alle punkter. Nå gir jeg dem ubetinget med kjærlighet. Kanskje er ikke det nok. Hun er åpen og ærlig i dialog med døtrene og har tro på at det vil gå seg til.

Kartlegger og evaluerer tilbud

Omsorgsovertakelse er det mest dramatiske en mor eller far kan oppleve. På oppdrag for Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er Ingunn Tollisen Ellingsen og Ingunn Studsrød ved Universitetet i Stavanger (UiS) i gang med et forskningsprosjekt i samarbeid med VID vitenskapelige høgskole i Oslo.

– Vi skal kartlegge hva som finnes av gruppetilbud, og hvordan disse er organisert. Videre skal vi utforske både foreldre og terapeuters erfaringer med tilbudene, forteller prosjektleder Ellingsen.

Forskningen søker å gi svar på hvilke forutsetninger som må være til stede for å utvikle et godt og nasjonalt likeverdig tilbud til målgruppen, og skal gi grunnlag for videreutvikling av familievernets gruppetilbud.

– Det finnes i dag spredte tilbud, ulikt organisert og med variabelt innhold. Et godt, nasjonalt og likeverdig tilbud er viktig. Det bygger på et grunnleggende velferdsstatlig prinsipp. Alle skal ha like god tilgang på tjenester uansett hvor i landet de bor, sier Ellingsen.

Omsorgsovertakelse angår veldig mange. Tall fra SSB viser at 15 865 barn var omplassert per 31.12.2016. Årsakene er mange og komplekse. I om lag 60 prosent skjer overtakelsene etter vedtak fra fylkesnemnda.

– Noen ser at det er til det beste for barnet, andre ikke. Uansett er det en tøff erfaring som får konsekvenser. Mange opplever å bli ekskludert av nettverket, noen ekskluderer seg selv, sier forskerne.

Trenger mer kunnskap

Foreldrene trenger hjelp til å bearbeide vanskelige følelser. Selv om en ikke har den daglige omsorgen, er det mulig å være en god forelder. Imidlertid ser det ut til at rekruttering er et problem. Det kan handle om tabu, og angst for å stå fram.

– De fleste barn i fosterhjem ønsker også å være en del av sin biologiske familie. De trenger å vite at foreldrene har det bra, og ønsker også kontakt med søsken og besteforeldre. Forskningsresultatene skal foreligge denne våren.

– Prosjektet er en viktig start på et samarbeid om forskning og utvikling mellom familievernet, foreldre og forskere. Det kan bli opptakten til flere prosjekter rettet mot oppfølgingsarbeid etter omsorgsovertakelse. Vi trenger mer kunnskap om ulike sider av det å være foreldre til barn under omsorg, og hva god foreldreoppfølging betyr for barna, sier Ellingsen. •

Vipps 12137