Tvang: – Ny lovendring ikke nok

– Det er forstemmende at gjeldende tvangsmedisineringspraksis, som et offentlig utvalg for snart seks år siden fastslo er ulovlig, bare fortsetter, sier Ketil Lund, advokat og tidligere høyesterettsdommer om endringene i psykisk helsevernloven.

SKRITT I RIKTIG RETNING

– Det bør også bli mulig å bringe vedtak om tvangsbehandling inn for retten, sier advokat Ketil Lund.

(Foto: Linda Bournane Engelberth)

Advokat og tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund er skeptisk til om endringene av psykisk helsevernloven vil føre til mindre tvangsbruk. – Ikke engang en høyst nødvendig rett til å bringe vedtak om tvangsbehandling inn for domstolene er foreslått, sier Lund.

– Flikking på loven har aldri medført redusert bruk av tvang, men forslagene er likevel et skritt i riktig retning. I formålet med loven understrekes det at helsehjelpen skal «så langt som mulig være i overensstemmelse med pasientens behov og selvbestemmelsesrett og respekten for menneskeverdet». – Tvangspasienter har ikke noen som helst selvbestemmelsesrett til å nekte medisinering, sier Lund. Vedtak om tvangsmedisinering kan ikke bringes inn for domstolene, selv om dette er foreslått flere ganger, senest i 2011 av regjeringens utvalg som skulle vurdere bestemmelser om tvang i psykisk helsevern. – Pasientene er helt uten rettssikkerhet. Det kan klages til fylkeslegen, men bare tre-fire prosent får medhold på tross av at praksis er ulovlig. I fjor høst representerte jeg en ung jente som var tvangsinnlagt på et distriktspsykiatrisk senter i Oslo. Hun ville ikke ta legemidler. Da ble det tre døgns ventetid, så ble hun tvangsmedisinert. Hun klaget til fylkeslegen og viste til at vedtaket åpenbart var ulovlig. Fylkeslegen kommenterte ikke engang hennes anførsler. Fylkeslegen er nærmest et latterlig klageorgan.

Samtykkekompetanse

Den prinsipielt viktigste endringen er et nytt vilkår om at man må mangle samtykkekompetanse for å bli lagt inn til tvungen observasjon og behandling. Det vil si at man kan uttrykke et valg, forstår informasjonen som blir gitt, og konsekvensene av valget man tar. – Det er tvilsomt om kravet vil redusere tvangsbruken, sier Ketil Lund. – De aller fleste er lagt inn på det såkalte behandlingskriteriet, at utsikten til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad blir redusert uten innleggelse. Det kriteriet er ikke tatt ut, men det er altså nå kommet et nytt vilkår om at man skal mangle samtykkekompetanse. Hittil har man blant annet manglet samtykkekompetanse selv om man er uten psykotiske symptomer, hvis det ifølge behandlerne skyldtes medisinering. Dette blir nå endret.

Ketil Lund mener det er direkte påfallende at tvangspasienter tradisjonelt er ansett for å ha omfattende kompetanse til gi et fritt og informert samtykke i behandling, men ingen som helst rett til å nekte. For dette vil ikke lovendringen bety så mye fra eller til, påpeker han.
 

Fare for eget liv

Dersom man utgjør en fare for eget eller andres liv, kan man fortsatt bli tvangsinnlagt. Lund trekker en linje til debatten om selvmord som går nå. – Flere leger har påpekt at det er ikke mulig å forutsi hvem som tar livet sitt. Det vil si at det er et svakt grunnlag å tvangsinnlegge personer på. I fjor gikk en jente til sak mot staten for å få slutt på tvungent psykisk helsevern som hadde pågått i mange år. Hun hadde den siste tiden vært bundet fast i remmer nærmest konstant i to år. Hun ville ut av sykehuset for å ta sitt eget liv. Hun tapte i retten. – Vil disse endringene i psykisk helsevernloven få en betydning for henne, eller andre i lignende situasjoner? – Det er lite sannsynlig. Hun blir holdt i et ekstremt tvangsregime, selv om behandlingen opprettholder lysten til å ta livet av seg. Det blir interessant å se hvor grensene går. Det prinsipielt viktige er at man, i tråd med FN-konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, begynner å se alle med psykiske funksjonshemninger som autonome på linje med andre, altså med selvbestemmelsesrett over eget liv. Heldigvis har Sivilombudsmannen begynt å interessere seg for tvangspsykiatrien. Det gir en viss grunn til optimisme, sier Lund. •