– Sorgen er usynlig

– Ett år etter at mannen min døde, begynte jeg tilfeldigvis på soppkurs. Det passet min tilstand. Jeg var egentlig ikke i stand til å snakke med folk, jeg klarte ikke det sosiale løpet.

Foto av Long Litt Woon, forfatter av soppbok

FOR LITE HENSYN

– Generelt er vi dårlige til å støtte folk som er i sorg, sier Long Litt Woon.

(Foto: Ola Sæther)

– Har du fått mye ros for din bok «Stien tilbake til livet», som er en original soppbok fordi den også handler om tapet av din ektemann?

– Ja, det har vært en overveldende respons. Nå holder jeg flere og flere foredrag, og det er fint. Skrivingen var terapeutisk for meg, og gjennom foredragene oppdager jeg stadig nye aspekter ved min historie.

– Hvorfor ville du skrive boken?

- Ideen kom fordi jeg var helt oppslukt av sopp og snakket utrolig mye om hvor fascinerende sopp er med mine venner. Jeg fortalte rare ting om soppriket. Jeg ville lage en personlig soppbok. Men det ble to historier som henger sammen, én om sopp og én om sorgen etter at min ektemann Eiolf døde.

– Traff du han i Stavanger da du studerte der?

– Jeg kommer fra Malaysia, og var utvekslingsstudent på gymnaset i Stavanger da jeg traff Eiolf på en fest. Vi tilbrakte mye tid sammen, han var veldig god å snakke med. Jeg skulle ikke være mer enn ett år i Norge og dro til USA for å studere. Men avbrøt studiene og dro tilbake til Norge og fullførte utdannelsen her.

– I boken forteller du at ektemannen din døde brått en morgen han kom på jobb. Hvor gammel ble han?

– 54 år. Det var et sjokk, jeg var helt nummen veldig lenge. Vi hadde ingen barn, og jeg hadde eget firma og kunne ikke bare gå på jobb og få en pause fra sorgen. Eiolf hadde vært min sparringspartner. Jeg hadde ingen andre å ty til. Jeg kjente ikke igjen mitt reaksjonsmønster og klarte ikke vanlig sosial omgang. Jeg var hypersensitiv overfor såkalte gode råd.

– Og så, etter ett års tid, begynte du på soppkurs?

– Ja, det var helt tilfeldig. I skogen, på soppjakt, følte jeg for første gang etter at Eiolf døde, glede. Tiden står stille på sopptur, det er konsentrasjon, du er i en boble, og verden er enkel. I dag er jeg nestleder i Oslo og omland sopp- og nyttevekstforening. Sopp er blitt en lidenskap for meg.

– Det står i boken at du også gikk i sorggruppe hos Fransiskushjelpen?

– Ja, det hjalp veldig! Jeg gikk i sorggruppe i tre år, vi møttes hver tredje uke. Alle skjønner hva du snakker om, og det kommer nye til, slik at du kan se din egen sorg i relieff. Det handler ikke om religion, bare om sorg. Jeg kan ikke rose Fransiskushjelpen nok.

– Du var likestillingsdirektør i halvannet år. Opplevde du negativ medieoppmerksomhet da likestillingssenteret skulle legges ned?

– Ja. Jeg gikk av fordi min kontrakt utløp, men det var før Stortinget hadde bestemt at senteret skulle legges ned. Mediene er ekstremt sterke. De sier de skal være kritiske, men du kan ikke slå tilbake. Du blir veldig sårbar og kan heller ikke la være å lese det som står, i tilfelle du må svare. 

- Opplevde du å miste venner da mannen din døde?

– Noen unngår deg, andre kommer til. Vennekretsen forandrer seg. I  Norge er sorg usynlig i samfunnet. Før i tiden gikk man med sørgebånd. I Malaysia hadde vi et intrikat system for å markere sorg via klærne.  Det meste er borte, men det er fortsatt en form for markering på tøyet. I dag blir sosiale medier en arena for å vise sorg. Det er en interessant utvikling. •