Mørkeblå smell

Det var en vakker høstdag i skogen, hunden hadde badet i et skogsvann og var vill og gal.

Finn Graff - illustrasjon av blåveis
(Illustrasjon: Finn Graff)

Det var en vakker høstdag i skogen, hunden hadde badet i et skogsvann og var vill og gal. Den hoppet så høyt at den nesten fløy rett opp i lufta fra stien og landet i ura langt der oppe. Så hoppet den ned igjen, spurtet over til den motsatte siden av den brede stien og gjentok stupet. Man skulle tro den var akrobat ved et sirkus.

Jeg måtte konsentrere meg om motbakken. Jeg hadde nye, hvite joggesko, hvorav den høyre skoen var litt for lang og i tillegg hadde en blå tupp ytterst. Den satt ikke godt. Stien var full av røtter og spiss småstein som stakk ut. Og der, som i en sakte film, snublet jeg og landet med pannen rett inn i en skarp stein. Jeg lå i oppoverbakke. Brillene falt av, men knuste heldigvis ikke. Hunden slikket meg intenst i fjeset, mens jeg holdt hånden over kulen i panna. Det var bare å snu og komme seg hjem til isbiter pakket inn i en klut. Utover kvelden kom blåveisen, dagen etter var den mørk lilla, og dagen etter der igjen rant den liksom nedover kinnet i tillegg.

«De så nok at jeg ikke gadd å prøve å få dem til å tro meg, og da trodde de på meg.»

 Det jeg husker best, var blikkene på T-banen, tidlig på morgenen da jeg var på vei til legen. En ung dame var så fint pyntet i en blekrosa tykk silkeoverdel at hun hadde ikke hatt hjerte til å ha på seg ytterjakke engang. Hun stirret med åpen munn og dultet til kjæresten så han også stirret. De sto i midtgangen. Jeg glante tilbake. Så kom en dame, som idet hun satte seg overfor meg, sparket borti min høyre sko. Hun gliste da jeg så på henne. Jeg tok opp Morgenbladet og gjemte meg. Da hun skulle av, lente hun seg fram mot meg, og jeg løfta avisa høyere og høyere opp, til over hårfestet. Jeg ville skjerme meg mot hennes grådige nysgjerrighet.

Legen forklarte at blodet hadde rent ned fra kulen i panna. Jeg hadde med brunkrem, som jeg la raust på i flere lag. Nå gjaldt det å stramme kjevemuskulaturen og gå ut i verden. Den første uka med blåveis hadde jeg time hos ulike deler av helsetjenestene nesten hver eneste dag. Jeg fortalte litt matt om skogsturen. Granskende blikk, løy jeg? Var historien noe jeg hadde funnet på? De så nok at jeg ikke gadd å prøve å få dem til å tro meg, og da trodde de på meg.

Jeg har hatt blåveis en gang før, da jeg var i slutten av tenårene og hadde en kjæreste som sendte et svingslag mot meg mens jeg gikk bak ham på vei hjem etter en fest. Han så fram og kastet armen ut, han så ikke hvor han slo, men traff.

Noen få dager etter skulle jeg ta toget tilbake til folkehøyskolen. Mine skolekamerater som ventet i togkupeen, ropte ut da de så meg. Jeg sa noe om en skapdør. Latteren runget, før de ble sinte på han de visste hvem var. Jeg sa heldigvis ikke mer etter det. Jeg har jo vært tilskuer til andres blåveis. Det verste er de som blir fortørnet når du ikke er helt overbevist av en fortelling som skifter fra den ene dagen til den andre.

Blåveisens symbolikk er sterk. Den sier bare én ting: Du er blitt slått av en partner. Men du kan ikke stoppe andres tanker. Du må bare prøve å holde ut og verge deg, stramme kjeven, bøye nakken og se ned. Gjerne i en papiravis.•