Lydighetens traume

– Jenta har en alvorlig spiseforstyrrelse og får høre at hun er sta. Hun blir tvunget til lydighet på sykehuset, men blir bare mer sta og får en dyp mistillit til helsevesenet. 

Forfatter Kristin Friis

ANOREKSI

- Spisevegring er et sterkt og ekstremt uttrykk for å prøve å finne sin egen vei, sier forfatter Kristin Friis.

(Foto: Paal Audestad)

Kristin Friis (48) kom i høst med romanen «Familiesykdommen», en sterk roman om en 13-årig jente som ligger på sykehus, livsfarlig undervektig på grunn av spisevegring.

– Romanen er skrevet med utgangspunkt i min personlige erfaring. Den ville ikke vært skrevet hvis ikke jeg hadde skrevet den.

– Hvorfor heter den «Familiesykdommen»?

– Det er en assosiasjon til ordet barnesykdom. Alvorlig spiseforstyrrelse gjør at hele familien blir involvert.

Alvorlig avmagring

Romanen starter med at familien er på påskeferie på fjellet, og så ser en hyttenabo hvor mager jenta er, og griper inn. Det fører til at ferien avbrytes og familien reiser hjem.

– Du bruker konsekvent ordet foresatte i romanen, ikke ordet foreldre. Hvorfor det?

– Ordet foresatte gir en avstand som passer godt inn i romanen. Barnet er i en utsatt posisjon, og foreldrene framstår som en enhet. Hun kommer ikke gjennom til dem. Hyttenaboen sa til de foresatte at jenta må til lege, men de utsetter det. Jenta må være hjemme alene på dagtid i nesten to uker.

– Og hun må ikke stå i vinduet, slik at naboene kan se henne?

– Gardinene trekkes for på hytta etter at hyttenaboen har grepet inn. Hjemme får hun beskjed om å ikke stå ved vinduet. Hun får en følelse av at hun ikke skal bli sett. Ingen må se hvordan hun har det.

Fasaden rakner

– Som forfatter ønsker jeg å få fram de voksnes ansvar. Barnet på 13 år kan ikke ta ansvar for sin situasjon. Det er helt åpenbart at foreldrene ikke takler det som skjer. Barn og unge med alvorlig spiseforstyrrelse kan ha en forhistorie med vold. De foresatte i boken føler at barnet avslører deres nederlag. De klarer ikke opprettholde en vellykkethet utad så lenge hun er avmagret.

Kristin Friis drikker te og spiser eplekake. Vi sitter i et hjørne på en kafé.

– Romanen foregår tidlig på åttitallet. I dag er det større åpenhet. Barn og unge har større kunnskap om spiseforstyrrelser, og man når lettere fram til dem med informasjon. Dessuten er idrettsledere mer opptatt av spiseforstyrrelser nå enn før.

– Drev du med idrett da du var barn?

– Ja, med løping og med langrenn. Konkurranseidretten er veldig instrumentell. Kroppen blir et instrument for å oppnå stadig høyere mål. Jeg ble nærmest oppdratt til å bli toppidrettsutøver. Når du driver med overtrening blir du vant til å undertrykke egne behov.

- Det hjalp å male og bruke skapertrangen. Det er livsviktig å få lov til å uttrykke seg.

Det gamle sykehuset

Jenta blir etter hvert lagt inn på Rikshospitalet, som den gang lå i Oslo sentrum. Romanen skildrer en måte å behandle pasientene på som er mildt sagt ydmykende.

– Som pasient er du i en ekstremt utsatt posisjon. På sykehus forventes det en viss lydighet fra alle pasienter. Du må ta imot det du får. Jenta er helt alene, og slik jeg ser det som voksen, i en ekstremt farlig situasjon. Hun har ikke familie som stiller opp for henne, og er dermed prisgitt legene og sykepleierne.

Kristin Friis sitter inntil veggen og ser ut i luften.

– Spisevegringen er et forsøk på å beskytte sin egen integritet. Jenta prøver å beskytte seg selv. Spisevegringen er en tvangslidelse, hun klarer ikke noe annet. I ettertid blir sykehusoppholdet et traume, faktisk et større traume enn selve lidelsen.

– Tror du dette skjer fortsatt?

– Ja, jeg tror det kan skje. Sykehuset er fortsatt et hierarkisk system. Måten jenta blir tvunget til lydighet på, er et overgrep. Hun er livstruende avmagret og skulle fått hjelp av helsevesenet på et langt tidligere stadium.

Måtte skrives

Kristin Friis er utdannet sykepleier, noe som virker som en sterk prestasjon etter å ha lest «Familiesykdommen».

– Men jeg har ikke jobbet på sykehus etter at jeg ble sykepleier. Jeg har blant annet jobbet med incestutsatte på Støttesenter mot incest, og tidligere som pleiemedhjelper, blant annet i psykiatrien.

Hun debuterte som forfatter for fem år siden med romanen «Fjøset».

– Hvordan har det vært for deg å skrive denne romanen?

– Det har vært frigjørende. Jeg føler meg sterkere etter at jeg har skrevet den. Jeg har tenkt på å skrive denne boken siden jeg var 19-20 år. Men jeg lot det ligge helt til det presset seg fram og ble prekært. Jeg måtte skrive tett innpå og ha med mange detaljer.

Hun forteller at hun var i 17-årsalderen da hun kom over spiseforstyrrelsen, og at hun fikk god hjelp til slutt.

– Det hjalp å male, bruke skapertrangen. Det er livsviktig å få lov til å uttrykke seg. Jeg trengte stillhet, ro og tilstedeværelse fra en voksen. Å kunne lytte til musikk, det var å bli sett. Familien kan opprettholde og forsterke symptomene. Derfor er det så viktig med tidlig hjelp utenfra.

– Hvilke råd har du til foreldre som kommer i en slik situasjon?

– Legg bort stolthet, søk hjelp. Innse at dette ikke er noe dere kan løse alene. Det er viktig at ikke all oppmerksomhet rettes mot måltidene. Gjør noe sammen, gå på kino eller teater. La barnet få drive med kunstnerisk aktivitet. Søk hjelp før det blir så alvorlig at det er snakk om sykehusinnleggelse. Jeg tror små enheter er mer egnet som behandlingssteder.

Friis synes helsepersonell bør ha en holdning om pasienter som medmennesker.

– Krav om lydighet fører bare til mer skepsis, stahet og mistillit til helsepersonell. Jenta vil gjerne ha hjelp, men er samtidig redd. Hun har ikke mistillit i utgangspunktet. Men etter alt hun har opplevd, tok det mange år før hun torde å oppsøke lege. Det er min erfaring også. •