Close Menu

Katten Cyril

Jeg burde ha visst bedre, selvfølgelig. Men håpet er vanskelig å tøyle der det plutselig stiger fram mellom bakker og berg.
illustrasjon av finn graff
(Illustrasjon: Finn Graff)
Det er dessuten så utrolig sjelden at jeg tar denne T-banen vår, som alltid er i rute for andre, men aldri for meg. Uansett. Det skulle vise seg at plakaten slett ikke var ny. Men det visste jeg ikke da blikket falt på den: Pass på gæppen, sto det der. Og det gikk en frydefull dirring gjennom hele kroppen. Var det fortsatt håp for humoren i dette landet? Var det sånn at man innimellom, bare en sjelden gang og i veldig liten størrelse, kunne få noe annet ut av Norge enn et nymotens teflon-snikk-snakk og en uendelig strøm av beklagelseskrav dersom man stepper millimeter utenfor allfarvei? Det er fortsatt håp for dette landet, sa jeg til sjefen da jeg kom på jobb. Hun hadde åpenbart heller ikke fått med seg at Pass på gæppen er åtte år gammel og dermed ikke kan føres som bevis på at det er noe som helst slags håp for dagens Norge à la tristesse. Det var mer futt over ting før. Det var da et spirende journalistfrø gikk i lære hos en allerede grånende veteran i faget som hadde både blank væske og brun væske på termosen, og alle visste det – uten at han ble sagt opp. Det var samme avismann som presterte å ikke rekke noen svaner på en innsjø hvor de ikke hadde vært på hundre år eller noe, og han likevel trykket bildet av en tom innsjø med tittelen: Her var svanene! Akk ja. Det nærmeste man har kommet god humor, på nasjonalt nivå de siste 25 årene, var da den aldeles ufattelige fikenblad-debatten tok av i Stortinget da Venstres Lars Sponheim uttalte at «Brustad ikke er det peneste jeg ser bak et fikenblad», og Kristin Halvorsen svarte at Sponheim «nok trenger det minste fikenbladet selv». Det var da i det minste et forsøk på humor. Men siden vi bor i Norge, ble selvfølgelig hele greia gjennomanalysert og komplett destruert av Kommunal Rapport, som fikk et par redaktører i Aftenposten og Dagsavisen til å vurdere humoren på en skala fra én til ti. Og dermed var den lagt død.
«Pass på gæppen, sto det der. Og det gikk en frydefull dirring gjennom hele kroppen.»
Men latteren fins andre steder, som i morsom krim fra The Golden Era of British Crime. Den fins å laste ned i våre dager, og et tips til alle i perioder der veldig lite fungerer: Finn fram Martha Grimes og les om blindpassasjeren, katten Cyril, på politihuset i New Scotland Yard der den driver sjefen til vanvidd med sine vanvittige krumspring. Eller plukk fram Gret Lane, der mysteriet muntres opp av den rosa-grå afrikanske papegøyen Blaster Murphy, som trådte sine barnesko i en hvalfangstbåt og peprer stedets prester med et forholdsvis saftig språk. I samme familie fins også en keiserlig pekingeser med Aberdeen-terrier-hale som ikke vet at den er en blandingshund. Det er mesterlig gjort, og sjøl kan jeg glemme både den ene og den andre svarte tanken der jeg sitter på T-banen og fniser – under en åtte år gammel plakat. •
Kjære leser!
Du har nå lest en gratis artikkel. Magasinet Psykisk helse er en uavhengig, redaktørstyrt publikasjon, med kvalitetssikret innhold. Bli med å bidra slik at vi holde flere artikler åpne for alle! Støtt oss for eksempel med 50 kroner til vipps 12137. Takk for alle bidrag!