Hvordan mestre en livskrise

Mosjon er faktisk det som hjelper best når du lever med konstant stress, helst hver dag. Men ikke tro du kan løpe fra problemene dine. Du må tåle å kjenne på de vonde følelsene, selv om du er midt i en livskrise.

Ilustrasjon av Elisabeth Moseng
(Illustrasjon: ILLUSTRATØRENE: v/Elisabeth Moseng)

Kortvarig stress er bra, det er en livsnødvendig evne, står det i den svenske boken «Tid att leva» av Fredrik Livheim, Daniel Ek og Björn Hedensjö. Det er bra fordi kortvarig stress høyner prestasjonsnivået, det gjør at man skjerper seg hvis man for eksempel må komme seg ut av en bil ved en ulykke, eller kanskje skal opp på en talerstol og holde et foredrag.
– Stress er ikke en psykisk sykdom, og uansett hvor stresset man er, kan man ikke bli gal av det, står det i boken.
Men det er stor forskjell på å ha for liten tid til daglige gjøremål og å ha en konstant sterk følelse av utilstrekkelighet – eller å stå i en vanskelig livssituasjon uten mulighet til å komme seg ut av den. Det er forskjell på å ha fire dager igjen til deadline og masse igjen å gjøre, og at faren din er psykisk syk, eller at en annen i familien har så store problemer at du kjenner deg fullstendig maktesløs.

Tærer på helsa

Du kan jo ikke bytte liv med noen som ikke har det så vanskelig, samtidig er det nesten umulig å koble av. Over tid er det fare for at du får helseproblemer, fysiske eller psykiske.

Hvis du for eksempel har et barn med kronisk lidelse, eller du er blitt skilt eller har mistet jobben, da opplever du langvarig stress. Tankene kan kverne døgnet rundt, du er i kroppslig beredskap og sliter med å slappe av. Du orker ikke delta i sosiale sammenhenger og isolerer deg. Kroppen kan føles helt lammet. Du vet du er i en ond sirkel, men klarer ikke ta vare på deg selv.
I ettertid er det lett å tenke: Hvorfor trente jeg ikke, hvorfor håndterte jeg ikke angsten ved å være mer fysisk aktiv. Noen tyr til rusmidler, usunn mat og søtsaker i en livskrise. Man burde egentlig hatt noen som viste en omsorg og ikke lot den enkelte isolere seg. Man skulle hatt en person som dro en med seg ut på tur. Som det står i boken: Alle opplever før eller siden en livskrise, men det går over.

Pust, gå og skriv

Bli bevisst pusten din, og gjør pusteøvelser daglig, foreslår forfatterne i boken. Bevissthet om pust og trening på å være til stede her og nå er beviselig nyttig, særlig i krisesituasjoner. Mosjon, særlig å gå raske turer, hjelper både mot angst og depresjon og løser opp i den lammende tilstanden. Hvis man har fått utmattelse, er yogaøvelser bra, står det i boken. Da kan mosjon være et for stort mål. Det er viktig at omgivelsene forstår forskjell på å være utmattet og å være i en «vanlig» livskrise. Den det gjelder, vil få hjelp hvis hun eller han snakker med sin fastlege eller en psykolog.
Ingrid på 50 år jobber i barnehage og er så overveldet av kravene på jobben at hun ikke orker å gjøre noe sosialt på fritiden. Hun sitter bare i sofaen og ser på tv. Gjennom å øve seg på å definere hva som er mulig å endre i sitt liv, klarer hun å få mer kontroll over situasjonen. Hun klarer å be om hjelp på jobben til å gjøre papirarbeidet som hun er så bekymret for at hun ikke klarer, og etter hvert sier hun nei til å være den som hver eneste fredag ordner med lunsj og kos for kollegene. Men å klare å komme ut av en negativ spiral tar tid, og man må skritt for skritt øve seg på å sette grenser for andre.

«Følelser er heller ikke sannheten. Selv om du føler redsel, er det ikke sikkert det du står oppe i, er farlig.»

Spontane tanker

Skaff deg en dagbok der du kan skrive ned spontane tanker. Ingen andre skal lese hva du har skrevet, så det trenger ikke være fint formulert. Spontaniteten hjelper deg til å «tømme» hodet og lette på det indre trykket.

Lær deg å se tankene dine som tanker, ikke som sannheten. Kanskje klarer du å forstå at det ikke er helt sikkert at dine bekymringer vil gå i oppfyllelse. Si til deg selv: «Jeg har en tanke om at …», i stedet for at du automatisk tenker mørke og vonde tanker som du tror er sannheten. Ved å trene på å si, eller skrive ned, «jeg har en tanke om …» før du skriver eller sier selve tanken, vil du lettere se at det bare er en tanke.
Den samme metoden kan du bruke ved følelser. Følelser er heller ikke sannheten. Selv om du føler redsel, er det ikke sikkert det du står oppe i, er farlig. Hvis du skriver ned: «Jeg har en følelse av at … er farlig». Da kan du få distanse til dine sterke følelser, i hvert fall hvis du gjør dette over en viss tid. Det vil gi deg mulighet til å få et overblikk.

Hjernen koker

Langvarig stress endrer hjernen, viser undersøkelser. Frontallappen svekkes, noe som går ut over evnen til å ta beslutninger, legge bånd på automatiske reaksjoner og ha god konsentrasjon. Langvarig stress skader også den delen av hjernen som kalles hippocampus; dermed blir evnen til å lære og til å huske dårlig.

Amygdala er den tredje delen av hjernen som er spesielt følsom for stress. Der ligger de sterke følelsene, for eksempel redsel. Amygdala blir ikke svakere av mye stress, men derimot reagerer den raskere. Stress kan til og med føre til at amygdala blir større. En lett irritert amygdala gjør at opplevelser kan oppfattes som mer truende og angstframkallende enn de i virkeligheten er. Mange som har opplevd langvarig stress, kan kjenne seg igjen i at de blir mer oppfarende og paranoide enn det er grunnlag for.

Orker ikke kjenne på det

I boken «Tid att leva» er det også satt opp et program for hvordan man skal klare å få grep om livssituasjonen. Det er skjemaer som leseren kan fylle ut, uke for uke, for å få det bedre. Forfatterne, to av dem psykologer, den tredje med bakgrunn som journalist, skriver om langvarig stress at det er mindre intenst og oppleves ikke like tydelig som den kortvarige. Mange kan ha det, uten å ville kjenne etter. Man kan leve med en indre uro, men unngår å gå inn i det, ved å avlede seg selv med arbeid, trening eller andre ting som gjør at man tross alt føler seg flink.

 – Det kan være veldig ubehagelig å virkelig kjenne etter hvor stresset man egentlig er, skriver forfatterne. De mener at en nøkkel kan være å be om hjelp. For særlig ved langvarig stress har mange en tendens til å ta på seg for mye, å ikke slippe kontrollen.
– Mye av det stresset vi opplever, kommer av en indre kamp som vi fører mot våre egne følelser. Vi tror at det er noe feil med oss når vi kjenner tunge og vanskelige følelser. Men å åpne opp for hvor vondt du har det, betyr ikke at du aksepterer en uholdbar situasjon. Det handler i stedet om at du rekker ut en hånd til deg selv, uten å dømme deg selv, står det i boken. •