En hyllest til Jim Gordon

Jeg liker fortellinger. Jeg liker helter. Og jeg liker historier om helter.

bilde av Anne Kristine Bergem
(Foto: Paal Audestad)

I årenes løp har jeg blitt introdusert for ulike superhelter som Batman, Supermann, De fantastiske fire og Spiderman med flere. Historiene om superheltene handler i stor grad om de godes kamp mot de onde, og som regel vinner de gode. Likevel er det ikke alltid superheltene som gjør størst inntrykk på meg i historiene og filmene. Superheltene har jo magiske evner og overmenneskelige krefter, så det skulle bare mangle om de ikke skulle gjøre en ekstraordinær innsats. Nei, av og til er det et og annet helt vanlig menneske som er mest imponerende.


Et slikt menneske er Jim Gordon. Gordon er politimann i den oppdiktede byen Gotham City i tegneserieselskapet DC Comics´ univers. Gotham City er den byen hvor superhelten Batman holder til. Byen er preget av korrupsjon og kriminalitet, og listen over skurker er lang. Selv innen politiet og rettsvesenet er det utbredt korrupsjon. Jim Gordon blir stadig tilbudt lettvinte løsninger utenfor loven, men han tviholder på sin integritet og møter på jobb for å bekjempe korrupsjon og kriminalitet hver dag.

Det denne karakteren har til felles med mange andre menneskehelter, er at de har endeløse utfordringer. De blir aldri ferdige. De når aldri noe endelig mål. Hver gang det som ser ut som et mål er nådd, er det umiddelbart nye utfordringer som venter dem. Eller egentlig er det ikke engang nye utfordringer som venter. Det er de samme problemene som kommer igjen og igjen.

Jeg tror det er mange som kjenner seg igjen i Jim Gordon.

«Vi trenger mennesker som ser verdien i å gjøre godt bare fordi det er riktig og viktig. Ikke for medaljer eller ære og berømmelse.»

Utallige mennesker lever liv hvor tilværelsen hele tiden byr på utfordringer. I perioder oppleves problemer, slit eller sykdom som om de ingen ende vil ta. Oppgavene kan synes overveldende. Alle som arbeider for å bedre flyktningers vilkår, jobber med nødhjelp, prøver å bekjempe vold og overgrep mot barn eller vold mot kvinner eller kjemper mot korrupsjon, har uoverskuelige utfordringer. Selv om idealismen er stor i mange av disse miljøene, tror jeg ikke at noen faktisk tror det er realistisk å nå det endelige målet, nemlig utryddelse av alt som er vondt i verden. Likevel står menneskene opp hver morgen og går løs på dagens oppgaver – som Jim Gordon.

Slik jeg ser det, er denne formen for utholdenhet mere imponerende enn noen femmil eller maraton. Går du fem mil på ski, kommer du i mål til slutt. Går du fort nok, får du medalje. Løper du maraton, står det folk og heier langs veien.

De som arbeider for å bedre andre menneskers liv, enten som frivillig besøksvenn eller som sanitetskvinne som strikker sokker til inntekt for mennesker i nød, har ingen fanklubb og får i liten grad medaljer eller andre utmerkelser. Ikke kommer de i mål, ikke blir de ferdige noen gang heller. Men likevel holder tusenvis av mennesker på hver eneste dag for å hjelpe andre.

Samfunnet er helt avhengig av idealisme og utholdenhet. Vi trenger mennesker som ser verdien i å gjøre godt bare fordi det er riktig og viktig. Ikke for medaljer eller ære og berømmelse.

Det snakkes mye i dag om målstyring. Målstyring handler om å sette mål og så arbeide for å nå dem. Å nå målene blir viktig, og det er måloppnåelse man måles på. Når man målet, har man lykkes. Når man ikke målet, har man mislykkes. Målstyring blir etter min mening en måte å styre og lede på som gjør at verdien i det vi gjør, reduseres. Alt kan ikke måles, og det gode i å holde ut og i å gjøre en forskjell blir ikke synlig eller anerkjent. Vi må derfor arbeide for et samfunn som i større grad er verdistyrt. Når det er verdiene som er utgangspunktet for det man gjør, blir det viktig å gjøre det rette hver dag, om igjen og om igjen, selv om man aldri når noe mål eller blir ferdig.

En verdistyrt måte å leve på blir å tåle å leve som Jim Gordon – hver dag å gjøre det som må gjøres, bare fordi det er det riktige å gjøre. •