Alvor og elskverdighet

– Jeg har alltid vært sosial og hatt lett for å få venner. Men jeg har også flyttet fra mange venner. Oppbruddene preget livet mitt lenge.

Bilde av forfatter Runde Christiansen

Plutselig står Rune Christiansen, i brun dress, midt i døråpningen inn til det store kaférommet. Han smiler litt overrasket idet han går ned et par trappetrinn, for stolene står oppå bordene i hele rommet, bortsett fra i det ene, lille hjørnet hvor vi har fått tillatelse til å sitte.
Det er mandag formiddag og fortsatt en del turister i Oslo. Turistene sitter ute i den fine bakgården. Rommet inne er ment for regnværsdager og sene kvelder. – Jeg rakk akkurat å komme presis, gjorde jeg ikke? sier forfatteren blidt. Han kom på slaget tolv, selv om toget fra Vestfossen, der han bor, var litt forsinket.

​ Ensomheten rundt henne

Rune Christiansens nye roman «Fanny og mysteriet i den sørgende skogen» kan minne litt om den forrige, «Ensomheten i Lydia Ernemans liv», men har en mer dramatisk handling. Da «Ensomheten i Lydia Ernemans liv» kom ut for tre år siden, ble det den første boken til Rune Christiansen som ble lest av et stort publikum, og forfatteren fikk Brageprisen. Året etter fikk han Gyldendalprisen for sitt forfatterskap. «Ensomheten i Lydia Ernemans liv» handler om en kvinne som er dyrlege, og den er kjent som en uvanlig vakker roman.
– Men Lydia Erneman var langt fra så ensom som Fanny i din nye roman, er?
– Nei, «Ensomheten i Lydia Ernemans liv» er en snedig tittel, for ensomheten er rundt henne. Den er hos gutten hun tar seg av, hos foreldrene, hos Anna, kvinnen i skogen. Tittelen spiller på all den ensomheten Lydia møter. Fanny i den nye romanen lever mye mer isolert, hun er nærmest en einstøing.
Hovedpersonen i «Fanny og mysteriet i den sørgende skogen» er 17 år og mister begge foreldrene i en ulykke. Hun får lov av barnevernet å bli boende alene i barndomshjemmet. Romanen handler blant annet om sorg, isolasjon, selvskading og selvmord. Men etter hvert også om håp.

Fornemmer større tabu

– Er det en eksistensiell tone i hele ditt forfatterskap?
– Ja. Jeg bruker romanene til å belyse menneskeskjebner. Jeg ønsker å gi et riss av en persons liv, sier han.
– Tror du det er mer ensomhet i dag enn før?
Rune Christiansen rykker litt tilbake i stolen.
– For å kunne svare ordentlig på det, måtte jeg ha forsket på det, svarer han fort. – Men jeg fornemmer at det er et større tabu å være alene i vår tid. Og da snakker jeg ikke om å være singel, sier han med trykk på ordet singel. – I dag skal man ha et omfattende nettverk, som kanskje er mer likegyldig. Sosiale medier har muligens ført til at vennskap, bekjentskap og forbindelser glir over i hverandre? Å stå utenfor alt dette tror jeg er mer tabubelagt nå enn før. Han drikker litt mineralvann.
– Jeg er ikke opptatt av slike temaer når jeg skriver romaner. I romanene ønsker jeg å belyse personer med egenskaper og karaktertrekk som gir en litt annen måte å leve på, utenfor konsensus. Personene dikter jeg fram, men erfaringer fra oppveksten ligger under alle mine romanpersoner. Det kan være ting jeg ikke har forstått. Jeg bruker skrivingen til å prøve å forstå.
– I en bok om ditt forfatterskap, står det om skriving som klassereise. Hva menes med det?
– Jeg har aldri hatt behov for å tenke på klassereise. Fra jeg var fem-seks år gammel våknet jeg tidlig av at min far stod opp for å dra til fabrikken. Vi bodde i en liten blokkleilighet på Østerås i Bærum. Senere flyttet vi til en større leilighet på Rykkinn. Jeg kjenner en stolthet over at jeg var en gutt fra arbeiderklassen.

«Jeg fornemmer at det er et større tabu å være alene i vår tid.»

Rykket opp fra Rykkinn

Christiansen har lyst grått, nesten hvitt hår, hvor luggen foran står rett opp. Øyenbrynene er mørke og markerte, og en bart og et kort skjegg gjør at han har et ansikt det er lett å kjenne igjen.

– Stemmer det at du skrev skjønnlitteratur første gang som åtteåring?
– Ja, det vil si jeg skrev et notat om en dramatisk hendelse jeg hadde opplevd. Faren min og jeg hadde kjørt hest og slede inne ved Skui, det var en gård der som leide ut hester. Men så veltet sleden og vi kom under den. Hesten stoppet ikke. Opplevelsen satt i meg lenge. Jeg pleide å rekapitulere den før jeg sovnet på kveldene. Til slutt skrev jeg den ned. Jeg var en veldig mottakelig gutt da jeg var liten. Og jeg leste alt mulig og hørte på hørespill og radioteater.
Han nøt å lese, forteller han. Da han var passert 20, tok han alle lommepengene og dro til Skåne og bodde i Helsingborg mens han skrev dikt. – Jeg tenkte at jeg skulle prøve å få gitt ut en bok. Jeg tenkte ikke at jeg skulle bli forfatter, jeg var utenfor de litterære miljøene. Men jeg sendte inn diktene mine til et forlag jeg likte, og det førte til at jeg debuterte som forfatter på Oktober forlag i 1986.
– På tv har du fortalt at du måtte flytte brått til Nord-Østerdalen da du var i 12-årsalderen?
– Jeg gikk siste året på barneskolen. Jeg visste at vi skulle flytte, men ikke så kjapt. Jeg ble hentet på skolen, bilen var lastet opp. Det var et sjokk. Vi var tre søsken og mor og far. Far var energisk og flink, han var praktisk. Han hadde gjort en oppfinnelse, og Alvdal kommune ville satse på den for de trengte arbeidsplasser. Jeg gikk ungdomsskolen på Alvdal. Så gikk bedriften til faren min konkurs, og vi flyttet like brått på nytt. Denne gang til Hokksund, like ved der jeg bor nå.
- Var det skamfullt at faren din gikk konkurs?
– Kanskje for faren min. Når jeg tenker på det nå, så var det nok et hardt slag for ham.
– Var du ensom mens du bodde i Alvdal?
– Jeg har alltid vært sosial og har alltid hatt lett for å få venner. Men jeg har også flyttet fra mange venner, selv om jeg dro mye ned til Bærum i de årene jeg bodde på Alvdal. Oppbrudd preget livet mitt lenge. I voksen alder har jeg fått nære venner som jeg tar vare på. Han smiler.
– Jeg prøver å ta vare på folk rundt meg uansett, sier han.

Lærer opp nye forfattere

Rune Christiansen er elskverdig og svarer tålmodig på alle spørsmål. I seks år har han vært kunstnerisk ansvarlig ved forfatterstudiet i Bø, der han legger opp undervisningen, skaffer gjesteforelesere og underviser selv. – Å si at man ikke kan utdanne seg til forfatter, er like absurd som å si at man ikke kan utdanne seg til møbelsnekker. Man kan lære seg å bli bedre til noe man brenner for. Det er alltid vanskelig å skrive, særlig hvis man ønsker å gå nye veier hver gang. Jeg brukte fem år på romanen om Lydia og tre år på romanen om Fanny.
– Romanen om Fanny inneholder mye sorg i språket, den er gripende å lese. Hvordan får du det til?
– Jeg har vært ung jeg også, og uten å bli for privat, har jeg opplevd at mennesker som har stått meg nær, har gått bort. Venner, kolleger, har dødd. Far døde veldig brått da han var 63 år gammel. Jeg finner måter å skrive fram sorgen uten å tematisere den slik at det blir melodramatisk. Det handler mer om etterdønningene, om konsekvensene av å miste noen.

Ingen varslet bok

– Hva gjorde gjennombruddet for det store publikum med «Ensomheten i Lydia Ernemans liv» med deg?
– Min tilværelse er ganske lik, svarer han litt beskjedent.  Romanen om Lydia Erneman er nå solgt i om lag 15 000 eksemplarer og selger fortsatt. Den kommer ut i andre land og skal blant annet oversettes til kinesisk.
– Det gledelige med at «Ensomheten i Lydia Ernemans liv» ble så godt mottatt, var at det ikke var en varslet bok. Det var ingen kampanje eller spesiell oppmerksomhet rundt romanen. Det var lesere som snakket med andre lesere, det var det som gjorde at salget ble så stort. Det var en reallesing, sier han.
– Romanen har funnet veien til så mange forskjellige lesere, alt fra 14-åringer til 80-åringer. Noen har fortalt at de har lest den flere ganger, at de ikke blir ferdig med den, og at den åpner seg på en annen måte ved andre gangs lesing. Det tar jeg som en kompliment.
Han virker glad, men beskjeden, og helt uten tegn på arroganse.

Det vakre i språket

– Stemmer det at du tegnet mye i oppveksten og fram til du debuterte for over tretti år siden? Er det derfor du skriver så detaljert, tror du?
– Ja, jeg tegnet og leste. Det er nok et større poeng enn jeg har tenkt på. Jeg skriver veldig konkret, det er naturlig for meg. – Noen kritikere har skrevet at du har et bevisst alderdommelig språk?
– Vi har et rikt språk og stor språklig frihet. Vi kan skrive på dialekt, vi kan blande ulike språkformer. Jeg er bevisst på bruk av ord for å få rytme og musikalitet i setningene. Språket er verktøyet mitt. Hvis jeg bruker ord som er gått ut på dato, er det bare fordi jeg trenger akkurat det ordet for å få musikalitet i setningen.
– Kan romaner om ensomhet og isolasjon lære leserne at de paradoksalt nok ikke er alene?
– Forhåpentligvis kan romaner åpne opp, gjøre at verden åpner seg. Jeg har ikke noen fasit, jeg stiller ikke store spørsmål og svarer på dem. Men leseren kan erkjennelsesmessig komme til nye steder. Og kjenne seg igjen i Fanny og i Lydia, og tenke at det kanskje er greit å være slik som dem.
Han pakker sammen sakene sine.
– Jeg har fått et helt annet forhold til landskapet i Nord-Østerdalen etter at jeg ble voksen. Jeg elsker å ta toget til Røros. Å se ut på den tette skogen og hvordan det åpner seg som et slettelandskap ved Tynset. Vi reiser flere ganger i året dit, min samboer synes også at det er fint der. Før, etter at vi flyttet fra Alvdal den gangen i 1979, grøsset jeg bare jeg hørte navnet. •