Urimelig høye krav

For en stund siden fikk Psykisk helse et leserbrev med overskriften «Hva med oss unge?».

Det var skrevet av en ung jente som vil advare andre unge mot antidepressiver. Anja Rømo forteller historien sin i dette nummeret av Psykisk helse, en historie om å klare seg gjennom mobbing, depresjon og behandling med legemidler.

Presset på unge er sterkt idag. Tidlig på barneskolen får du et stort ansvar for din egen læring i form av ukeplaner, målark og egenvurdering. Som åtteåring må du selv hente ukens timeplan og lekser fra skolens nettside. Når du er 13 år gammel og kroppen begynner å herje med følelseslivet ditt, får du karakterer på det du presterer til enhver tid, i tillegg til krav om utseende, klær og å delta i sosiale sammenhenger. Kravene blir ikke mindre i videregående skole. Da får resultatet dessuten avgjørende betydning for utdanning og jobb. Det er mye å håndtere.

Det er enkelt å si at man vokser med ansvar, at det er bra å bestemme over ens egen skolehverdag eller at barn lærer å takle utfordringer selv på denne måten. Men det er også en omgåelse av problemet. Statistisk sentralbyrå oppgir at 19 prosent av elever som begynner på videregående skole slutter underveis, det vil si nesten én av fem. Tallet er omtrent likt antall barn og unge med psykiske problemer som påvirker hverdagen: mellom 15 og 20 prosent ifølge Folkehelseinstituttet. Bak disse tallene ligger det enkelthistorier om å klare seg eller ikke klare seg, men det ligger også en fortelling om hvordan vi organiserer samfunnet vårt. Skolen er et uttrykk for hva slags samfunn vi ønsker oss fremover.

Mange har hemmeligheter de ikke kan snakke om. Åpne helsesøsterkontorer er ett av mange forebyggende tiltak, men som vi kan lese av reportasjen fra en videregående skole i Oslo, er det langt fra nok. Skolene har flere tiltak som tar psykiske problemer på alvor, men det er ikke blitt lettere å være ung. Kravene er for høye. De blir ikke mindre før vi organiserer skolen annerledes. •