Ung, åpen og skadet

Sommeren er over, og det er tid for ettertanker. Etter en omvei via et italiensk torg blir temaet den risikosonen som kalles ungdom, og som vi av underlige grunner romantiserer så voldsomt.

På ferie konstaterte jeg nok en gang begeistringen for gjentakelsene. Noen forsøker å få oss til å tro at vi skal jakte på nye opplevelser. For mange er repetisjonene mer attraktive. Det kjente er trygt. Også denne sommeren gjorde jeg mitt for å kunne vandre i det kjente. Vi leide det samme huset, gikk de samme turene, oppsøkte de samme spisestedene, og nøt ritualenes gode favntak. Og vi førte omtrent de samme samtalene som året før og året før der igjen. Vi skrøt av utsikten, landskapet, solnedgangen, arkitekturen, klimaet og maten – som sist.

De fleste dagene, tidlig om morgenen, dro jeg opp til baren på torget, satte meg helst ved det samme utebordet, bestilte butterdeig, kaffe og et glass blodappelsinjuice, og leste to aviser. Avisen er jo ikke den samme, men ritualet med avislesningen er det samme. Og strengt tatt er også avisenes innhold stort sett det samme; fødsel, liv og død; konflikt, brudd og forsoning.

Torget er vakkert, og innbyggerne som beveget seg frem og tilbake foran meg, forsøkte å leve opp til byrommets skjønnhet. Politikvinnen som patruljerte torget, så ut som om hun gikk på catwalken, og hadde kneppet opp lovlig mange knapper i politiskjorten. Den lokale kroppsbyggeren gikk i liten singlet og hadde seg selv på utstilling. Damen i nipsbutikken hadde kjøpt nye bryst siden sist. Vi pynter oss, og det er også en gjentakelse, fordi vi ønsker at de andre skal like oss.

Det hele var som det skulle være.

Så kom forstyrrelsen. I denne torgscenen med det trygge velkjente kom en skikkelse inn fra høyre. Hun var kanskje fjorten-femten år, men kunne også se ut som om hun var seksti. Hun var kritthvit blek blant de mange sommerbrune. Hun ble fulgt av moren sin, som holdt masken, men så ut til å kunne revne når som helst. Datteren var radmager. Det dreide seg udiskutabelt om spisevegring. Fenomenet er for meg velkjent, men jeg ble slått av at jeg nå som ferierende så det på en annen måte.

Vanligvis ser jeg med legens blikk, og det er forventet at jeg skal yte noe, i form av hjelp og lindring. Om det skal lykkes, må jeg bli kjent og forsøke å forstå den andre. Jeg må komme på innsiden av lidelsen. Nå satt jeg uten ansvar og uten andre ambisjoner enn å betrakte utvendig og på avstand, som på teater. Og tydeligere enn noen gang så jeg dramaet. Denne kroppen skrek ut på torget at noe var gått veldig galt.

Jeg så dem flere dager på rad. Jeg skulle aldri bli kjent med henne, og kunne derfor dikte uforstyrret videre på inntrykkene.

Hun er ung, for ung. Ungdomsfasen er den mest brutale i det moderne menneskelivet. Den handler om store oppgaver og begrensete mentale redskaper. Sinnet er umodent. Erfaring har ennå ikke bidratt med gode evner til selvtrøst og regulering. Det er mye enten-eller og alt-eller-intet. Selvfølelsen kjører gjerne heis mellom allmakt og avmakt, mellom skamløs storhet og dyp skam. Hun uferdig og åpen, og mangler filtrene som kan sortere og moderere inntrykk, krav og forventninger. I en slik situasjon kan det være viktig at man ikke stoler på følelsene sine. Fordi hun er ung, er det meste nytt.

Det er denne unges lodd at hun lever i en kultur som så sterkt vektlegger forandringen, og derfor mistenkeliggjør nettopp gjentakelsene. Som et moderne menneske er hun fristilt, fra en rekke tradisjoner og opptrukne spor. Det er en kulturell forventning at hun skal være sin egen oppfinnelse. Å skape seg selv er ingen liten oppgave. Før overlot vi slikt til guder; nå til fjortenåringer. Hun er i kraft av sin kultur forventet å være selvstendig og således lite underkastet autoriteter som foreldre og lærere. Det betyr at hun må hente hjelp hos sine jevnaldrende. Skal hun lære å bli voksen av dem som selv ikke er det? Disse andre har ofte ikke så mye annet å lære bort enn en tilsvarende uferdighet.

For den unge selvsultende har dette blitt for mye. Hun har ennå ikke erfaring og språk til å vite hvordan dette skal møtes. Kroppen blir språket fordi den er så synlig og konkret. Hun forsøker seg som magiker, som forsøker å rense sinnet ved å rense kroppen. Hun tar vekk, fjerner, reduserer og stanser utviklingen. Hun har vært tynget, og forsøker å lette seg. Hun foretar en skrumpbevegelse inntil hun er liten nok til at hun har en slags oversikt. Hun jakter på en beskyttelse, og slik lager hun ritualenes karikatur, i form av desperate kroppspraksiser om hva hun ikke kan unne seg. Men det er tvangens og ikke trygghetens gjentakelser.

En dag var hun borte. Og jeg kunne igjen vie meg til mine trygge og vennlige repriser. •