Tusen og en dag

Dette skal handle om tiden det kan ta. Det kan ta lang tid å komme seg, fra helse og uhelse. Vi lever i raske tider, hvor kort tid har større status enn lang tid, og hvor ung er ansett som bedre enn gammel.

I raske tider spres rykter om kvikke fikser. De innfris sjelden. Ikke minst kan kjappe mennesker få langvarige problemer. I refleksjonene om slikt tar jeg en omvei om eventyrenes Arabia.
Min spalte er denne gang en aldri så liten hommage til forfatteren Jan Kjærstad.

Den raskeste avstanden mellom to punkter er ikke nødvendigvis flyreisen. Når man kjøper en billett for lange reiser, tenker man ikke så mye over mellomlandingen. Det er jo vanligvis snakk om et par timer i transitt med gammel kaffe og ny sikkerhetssjekk. Jeg var på vei hjem, og hadde knapt enset at det var stopp i Doha.

Så var jeg plutselig strandet. Norgesflyet var innstilt.

Doha er hovedstaden i det arabiske emiratet Qatar. Jeg ble akutt kastet ut i følelsen kansellert. Det er en dårlig følelse. Jeg tok alt i verste mening. Hotellet var usjarmerende glatt og sløvt, og levde åpenbart på avviste som meg. Hadde hotellkonseptet til Fremskrittspartiets Olav Thon nå også blitt arabisk? Der orket jeg ikke å være. Om jeg skulle ha trøst, mente en empatisk resepsjonist, måtte jeg forsøke det gamle markedet Souq Waqif.

OK da. Men kamelene virket syke og luktet vondt. Rikdommen var påfallende, men bare for den arbeidsfrie arabiske overklassen. Innvandrerne gjorde jobbene deres, og det hardt. Kvinnene var sterkt tilslørte, gikk tre meter bak, og deres unge gemaler var påtrengende fete av vellevnet. Jeg ville hjem, vekk fra middelalderen og tilbake til den moderne velferdsstaten.

Slik kan jeg ikke holde på, tenkte jeg etter en stund. Jeg forsøkte å forsone meg med tvangsturismen. Jeg tok meg sammen, og åpnet sansene. Det luktet godt fra restaurantene; mandler, muskat, rosiner og mye ukjent. Jeg så sterke farger hos skredderne, krydder- og teppehandlerne. Ikke alt var nips i butikkene. Jeg beveget meg lenger inn i den labyrintiske souken. Jeg ble lenge hos en taxidermist, og var på nippet til å kjøpe en flott utstoppet jaktfalk.

Jeg måtte motvillig innrømme at humøret steg. Det eksotiske sivet inn i meg. Og da fikk jeg ideen. Do you know an English bookstore? Snart fikk jeg tak i Tusen og en natt. Det er her Jan Kjærstad kommer inn. For lenge siden var han redaktør for en norsk tobindsutgave av verket. Jeg har lest og lest dem om igjen.

Det er et fantastisk eventyrverk fra det arabiske; saftigere, rikere, livsvisere og ikke minst mer erotisk enn våre egne Asbjørnsen og Moe. Kjærstad skriver i forordet til den norske utgaven at det er som å bli tatt med på voksenfilm første gang.

«Kjappe mennesker kan få langvarige problemer.»

Jeg dro tilbake til hotellet for å lese.

Verket er bygd opp av fortellinger i fortellingen. Rammen er at kong
Sjeheriar og hans kongsbror begge har blitt bedratt av sine dronninger.
Rasende dreper Sjeheriar sin kone, og befaler at vesiren hver dag skal
bringe ham en ny brud. Denne vil han så drepe neste dag, for sin æres
skyld. Det kan jo ikke finnes en trofast kvinne på kloden. Slik herjes
det i tre år, og snart er byen nær tømt for unge jomfruer. Vesiren ser
ingen annen utvei enn å tilby sin egen datter Sjeherasad.

Sjeherasad overlever den første natten ved at hun begynner å fortelle
kongen et eventyr. Når det er som mest spennende, sier hun at han skal
få høre slutten neste kveld. Slik fortsetter det – i tusen og en natt. I
denne tiden har Sjeherasad født kongen tre sønner. Og han har lært å
elske henne og barna.

Og på det dårlige hotellet mente jeg å erindre at Jan Kjærstad i
forordet hadde skrevet noe om at kongen hadde gått i langtidsterapi.
Sannelig. Etter at de to fast hadde møttes i språket og fortellingene,
hadde den fortvilte og rasende mannen kommet fri fra sin depresjon. Det
tok bare tre år.

Er det kort eller lang tid for å bli frisk? Hva er egentlig et
menneske? Man kan se på mennesket som rammet av en svikt, en sykdom, som
om det var en mekanisk feil. Da kreves en teknikk, et medikament, et
regime eller et tiltak. Og forhåpentligvis ordnes det raskt nok.

Eller man kan se på mennesket som en med historie, identitet og
personlighet. Det stikker dypt. Da kreves gjerne tillit, trygghet,
tilknytning – og tid – for at man evner å endre seg.

Vårt helsevesen har begrensete ressurser. Men det er klart at det er
mye man ikke får ordnet på noen timer på poliklinikken.
Psykoterapiforskningen støtter Sjeherasad. Ved de alvorlige tilstandene
er det særlig i det tredje året av samtalebehandling at vi ser at de
viktige endringene inntreffer. Altså etter tusen og en dag. •