Solfrid Vestnes: – Våg å tro på din innerste drøm

– Helt siden jeg var en liten jente på barnerommet, har jeg drømt om å synge på en scene, forteller Solfrid Vestnes (24). Hun har hatt psykiske problemer siden hun var 13 år gammel, men med god hjelp har hun klart å ikke gi opp troen på seg selv.

SYNGER UT

– Jeg hadde aldri stått her i dag hvis jeg hadde gitt opp min drøm, sier Solfrid Vestnes.

(Foto: Sveinung Uddu Ystad)

En ung kvinne med en sterk utstråling og en nydelig sangstemme. Slik framstår Solfrid Vestnes fra Ulsteinvik. De siste årene har hun bodd i Molde og fått god hjelp av det psykiske helsevesenet der. Mobbing på skolen førte til at Solfrid fikk psykiske problemer da hun så vidt var blitt tenåring.

– En ettermiddag da jeg var 14 år, stakk jeg til fjells. Jeg satt der og slo meg i hodet med en stein, så fortvila var jeg. Jeg ble på fjellet til morgenen etter. Ingen savna meg hjemme, de trodde jeg overnattet hos en venninne. Jeg hadde en eneste venninne på ungdomsskolen, men hun var ustabil. En dag var hun ok, neste dag var hun en bitch. Guttene på skolen sa jeg var stygg, de dyttet meg. En gang tente noen på håret mitt slik at det brant. – Slutt å grine, sa læreren.

Smertestillende

– Det gikk bedre med meg på videregående, jeg fikk ekte venner. Men jeg spiste mye smertestillende tabletter. Det er mange former for selvskading. Å ikke spise mat er en form, å rive seg i håret en annen, eller å ta tabletter. Jeg tok smertestillende, så mange at jeg ble kvalm og spydde. Enda klarte jeg ikke å slutte. Jeg skammer meg over det i dag. Akkurat der og da tenker du at det hjelper. Jeg har aldri prøvd narkotika, men drevet med sprit og smertestillende. Det var for å døyve den indre smerten. En gang våkna jeg på sykehus. Da visste jeg ikke at jeg hadde ligget i belteseng tidligere den natta.

Borderline

– Jeg er heldig som har en sterk mor og en flink far. Alt som har vært med meg, har gått mest ut over mamma. Jeg har en tvillingsøster og to andre søsken også. Foreldrene mine har aldri gitt meg opp. Jeg har gått til psykolog, og vært på psykiatrisk poliklinikk, men det var først da jeg kom til ungdomsavdelingen på sykehuset i Molde at jeg følte jeg fikk ordentlig hjelp. Før sa de alltid at det var angst jeg slet med, pluss depresjon. Men jeg følte det var noe mer. På sykehuset i Molde fikk jeg diagnosen. Det er borderline personlighetsforstyrrelse. Det høres fryktelig ut, men det handler om å ha sterke følelsesmessige svingninger. Tilstanden kan ligne på bipolar lidelse, men jeg har kontroll. Jeg mister ikke fornuften. Jeg kan være megahappy den ene timen og så langt nede etterpå. Det er slitsomt å ha så sterke følelser. Når jeg er lei meg, er alt helt svart, jeg er aldri litt lei meg, forteller Solfrid.

Nå får hun legemidler på resept som hjelper henne.

– Endelig har jeg fått et legemiddel som hjelper meg, jeg tror jeg har forsøkt flere titalls forskjellige typer. En gang gikk jeg opp ti kilo i vekt, det var en bivirkning som de ikke hadde opplyst om på forhånd. Det synes jeg er altfor dårlig. Når du sliter med lav selvtillit fra før og synes du ser stygg ut, da blir det ikke akkurat bedre å legge på seg ti kilo av medisinen. På sykehuset møtte jeg mange likesinnede, det var viktig for meg. Også mange ansatte fikk jeg god kontakt med. Jeg har kontakt med flere av dem ennå, enda avdelingen for ungdom nå er nedlagt. Jeg går også til samtale hos psykiatrisk sykepleier hver uke, sier hun.

Inderlig sang

I sommer var Solfrid Vestnes i platestudio i Oslo og spilte inn en singel. Dette var ledd i hennes kamp for å virkeliggjøre drømmene sine.

– Jeg blir «helt vekke» når jeg synger på en scene. Jeg elsker det! Nå er jeg lei meg over at dagene i studioet gikk så fort, sier Solfrid og spiller av sangen «My friend» på cd-spilleren. Ønsket hennes er at singelen trykkes opp i et par hundre eksemplarer og selges slik at hun kan finansiere et nytt opphold i studio. Foreløpig ligger det lydspor på nettstedet My Space.

Siden hun var helt ung har Solfrid Vestnes vært med på sangforestillinger i hjembygda. Etter all mobbingen på ungdomsskolen ble det vanskelig å stå på en scene, men hun øvde seg mens hun var på sykehuset i Molde. Mens hun var der skrev hun også sangen «Dear Mom», som hun tidligere har spilt inn i et studio i Molde.

– Jeg sang karaoke for ansatte og andre pasienter på sykehuset, og fikk så mye støtte. De trodde på meg. Derfor klarte jeg å finne styrken til å stå på scenen igjen. Lille julaften opptrådte jeg for 800 personer i kirken hjemme. Jeg er kjempenervøs før jeg går på scenen, men så forsvinner jeg inn i sangene. Jeg synes det er helt herlig å stå på scenen og synge, fordi jeg mestrer det. Det gir meg så mye!

Ingen leser tanker

– Før sa jeg aldri fra at jeg hadde det vondt, men du kan ikke lese på noen at de har psykiske problemer. Og den som har det vondt, kan ikke ta for gitt at andre forstår. Derfor må du be om det du ønsker og trenger, sier Solfrid Vestnes.

Hennes viktigste råd til andre er å aldri gi opp, uansett hvor tøft og vondt det kan være.

– Du skylder deg sjøl å ikke gi opp deg sjøl, understreker hun. – Jeg hadde aldri vært der jeg er i dag uten håp og drømmer. Når verden går meg imot, setter jeg på cd-spilleren og synger av full hals, helst ballader. Da blir jeg mye sterkere innvendig. •