Sårbar sterk fri

Hver dag setter Kathrine Aspaas seg ned i et kvarter og lukker øynene, og tenker på at hun vil ingenting.

Katrine Aspaas

Raushetens tid

- I stedet for å rendyrke konkurranse som saliggjørende må vi samarbeide på tvers, sier Katrine Aspaas.

(Foto: Paal Audestad)

– Å ja, den scenen hvor Julia Roberts sitter i et tårn helt til hun klarer å tilgi seg selv, den husker jeg best, sier journalisten og økonomen Kathrine Aspaas entusiastisk. Hun har nylig vært i India, der hun holdt foredrag på en konferanse, pluss at hun tok et ukeskurs i meditasjon. Filmen vi snakker om, er "Eat pray love".

– Sikkert kjempelenge, smiler Aspaas. – Å tilgi seg selv er helt sentralt i mitt liv.

– At jeg har vært slem mot meg selv, ved at jeg har latt meg styre av min indre tyrann, som egentlig er min frykt. Da jeg lot frykten styre, var jeg redd for å tape, og det førte til at jeg gikk løs på andre. Det er en lite hensiktsmessig måte å leve på. Jeg kaller det jeg driver med nå, foravrusing. Avrusing fra konkurransementaliteten, sier hun.

Helhjertet

Kritikere kaller henne en talsperson for en innholdsløs heia-kultur. Kathrine Aspaas er kanskje den fremste talspersonen for en ny trend som handler om å bryte med perfeksjonisme, der virkemidlene er mindfulness, yoga og meditasjon. Målet er å gå vekk fra skam og fordømmelse. Hun skrev forord i boka "Uperfekt" av den amerikanske forskeren og professoren Brené Brown som kom på norsk i mars.

– Det handler om å leve helhjertet og å tørre å stå for sin egen historie. Sårbarhet er styrke og mot, det er ikke svakhet. Vi må våge å gi mer blaffen og være feiltastiske, som jeg kaller det. Ikke sammenligne vårt liv med andres, men heller ta eierskap til vår egen historie. Perfeksjonisme er slitsomt og energikrevende. Du må hele tiden gå rundt og holde en fasade. Det er umodent.

«Jeg var lei av å være kritisk og alltid ha en kjølig distanse.»

Samarbeid på tvers

Aspaas er en populær foredragsholder i næringslivet, etter at hun skrev boka "Raushetens tid", som kom for snart to år siden. Den er solgt i om lag 15 000 eksemplarer i Norge, og skal etter planen gis ut i Sverige og Danmark. I april lanseres den på engelsk.

– I stedet for å rendyrke konkurranse som saliggjørende må vi samarbeide på tvers. Hele samfunnet må samarbeide. Vi så 22. juli 2011 hva det innebærer når samarbeidet ikke er godt nok. Det er veldig dyrt og lite hensiktsmessig. Jeg synes avisene bør samarbeide mer på tvers også. De kan gå sammen om å avsløre maktmisbruk, for eksempel.

– I det private næringsliv trengs det mer mot, men i det offentlige må de ta oppgjør med en fryktkultur som gjør at folk går rundt og er livredde for kritikk. De hører ikke ett ord hvis de gjør noe bra, men så fort noe er feil, blir det slått hardt ned på.

– Ja, jeg skriver hver fjerde søndag. Det er fem år siden jeg tok sluttpakke etter 13 år i Aftenposten. Det var fristende å begynne med noe helt nytt, og sluttpakken var halvannen års lønn. Jeg ville vise meg selv at jeg klarte livet utenfor avisredaksjonen. Jeg var lei av å være kritisk og alltid ha en kjølig distanse. Jeg hadde vært så utrolig kjip, men begynte å forstå hva det gjorde med meg som menneske.

Hun tar tak i vannglasset. Spissene på chiffonskjerfet hun har knyttet rundt halsen, nikker litt når hun snakker.

Den store drømmen

– Min store drøm var å bli musiker, forteller Kathrine Aspaas.

Da hun var liten og bodde i Åsgårdstrand, var hun oppslukt av musikk.

– Jeg var seks år da jeg begynte å spille piano. Senere begynte jeg med tverrfløyte.

Faren var jazzmusiker, ved siden av jobben som siviløkonom.

– Jeg hadde en nydelig oppvekst i den lille, vakre kystbyen. Jeg hadde det fint, helt til tredje klasse i barneskolen. Da ble jeg utsatt for mobbing fra en jentegjeng i klassen. Det varte i flere år. Enden på visa ble at jeg tok femte klasse en gang til, for å komme vekk fra den gamle klassen. For meg var det et godt valg.

Etter videregående kom hun inn på Handelshøyskolen i Bergen.

– Pappa hadde gitt meg det rådet at hvis jeg kunne, burde jeg ha et yrke ved siden av musikken. Det var gjevt å komme inn på selveste Handelshøyskolen.

Ved siden av økonomistudiene var hun med på revyer. Og sang i kor, spilte i orkester og storkoste seg. Årene på Norges Handelshøyskole var en sosial tid. Etter skolen fikk hun jobb som journalist i Oslo. Hun har aldri arbeidet som siviløkonom.

– Jeg husker jeg skulle være så kjempetøff da jeg kom som 19-åring til Bergen. Jeg kapslet inn sårbarheten, og ble bare tøffere og tøffere – og mer og mer redd.

Tannhjul i hjernen

Hun skal fotograferes, og tar på seg en iøynefallende rød kåpe med hette og blir med ut. Etterpå, når hun kommer inn igjen og henger av seg tøyet, har hun stjerner i øynene. Hun er nok fotogen.

– Jeg øver i hvert fall på å bli det. Jeg husker da jeg intervjuet Liza Minnelli. Da kameraet ble tatt fram, tentes det et lys bak øynene hennes. Det var helt magisk!

Kathrine Aspaas smiler. Blikket hennes gnistrer.

– Mitt prosjekt er åpenhet, det går som en rød tråd i alt det jeg driver med. Jeg ville skrive om datalagringsdirektivet, som jeg er tilhenger av. Jeg ønsker at det skal være åpenhet om helseopplysninger. I den anledning nevnte jeg at jeg selv bruker antidepressiver.

– Den var overveldende. 95 prosent takket meg for åpenhet, og fem prosent skjelte meg ut for at jeg støttet datalagringsdirektivet.

Hun drikker Farris i store slurker, og fortsetter:

– Jeg har brukt antidepressiver siden 2003. Jeg fikk depresjon i forbindelse med en akutt kjærlighetssorg. Fortsatt tar jeg 10 mg Cipralex hver dag, og er takknemlig for at legemiddelindustrien i mange henseender arbeider for at vi skal få et bedre liv.

Det røde skjerfet rundt halsen holder seg i ro.

– Jeg har aldri hatt det så bra som nå, og har ingen symptomer på depresjon, men hver gang jeg prøver å slutte med antidepressiver, er det som om hjernen begynner å slure. Når jeg starter med pillene igjen, tar tannhjulene i hjernen tak i hverandre.

– Det var en akutt livskrise, men jeg klarte stort sett å gå på jobben. Da jeg kom hjem, la jeg meg og sov. Alle de stygge tankene jeg har om meg selv, tok overhånd. Frykten for ikke å være god nok kom opp igjen fra da jeg ble mobbet.

Hver dag driver hun med mental trening, forteller hun. Hun følger Silva-metoden, som går ut på å visualisere positive ting.

– Vi må bruke lang tid på å lære å bli gode mot oss selv. Vi fortjener å ha et mildt og overbærende blikk på oss selv.

– Alt kan jo bli det, hvis man går inn for det, svarer Aspaas kort.

«Alle de stygge tankene jeg har om meg selv, tok overhånd.»

En tallerken og et glass

Vendepunktet for Kathrine Aspaas kom da hun foran en forsamling på et bokarrangement i Operaen innrømte at hun var misunnelig på storesøsteren sin som hadde mann og barn og fint hus, mens hun selv følte at hun ikke fikk til livet sitt.

– Misunnelse har vært helt tabu for meg å snakke om. Men så ble jeg møtt av en dundrende applaus. Det var helt fantastisk.

Dette har hun skrevet om i "Raushetens tid". På Facebook før jul viste hun et bilde av sin middagstallerken. Den enslige tallerkenen, bestikket, glasset. Symbolet på singellivet.

– Det er vel fordi jeg kjenner på følelsen av å ha mislyktes i å finne den store kjærligheten. Jeg er ikke perfekt, og har ikke fått til livet helt. Jeg la ut bildet fordi jeg ville vise, ikke minst meg selv, at det ikke er skammelig å spise middag alene. Og at det er mange måter å leve livet sitt på.

Dette skjedde ikke så veldig lenge før jul.

– Julen kan være en fryktelig tid, det er høysesong for skam. Barndomslengselen kan knekke de mest harmoniske av oss, og det skyhøye forventningspresset fører til at stadig flere reiser langt bort. Skam lever av taushet og hemmelighold, av mangel på åpenhet. Skam kan være dødelig, for den dømmer så grusomt hardt.

Hun ser på klokken, og har plutselig dårlig tid, hun skal rekke et møte. Etter det skal hun hjem til hunden, en 32 kilos flatcoated retriever.

– Den blir passet av en tigger utenfor butikken her nå, forteller hun på telefonen dagen etter. Hun er i matbutikken, og svarer på de siste spørsmålene jeg ikke rakk å stille henne.

– Jeg spiller piano og synger og bruker musikken mer og mer i foredragene mine, jeg er i ferd med å lage et slags musikalsk kåseri. Dessuten er jeg vokalist i Skedsmo Storband. Jeg kan snart leve av musikken, jeg har snart oppnådd drømmen min.

– Ja, drømmen om å bli musiker, svarer hun glad.

– Jeg setter meg ned et kvarter hver dag. For meg er det en mental renseteknikk, en sanseøvelse. Noen vil kalle det en spirituell øvelse. Jeg gir slipp på flokete tanker, forsøker å «tømme» hodet. Jeg lukker øynene og konsentrerer meg om at jeg gjør ingenting og vil ingenting. Alt handler egentlig om å bli glad i seg selv og finne fram til selvfølelsen gjennom å akseptere sin egen livshistorie.•