Rettspsykiatri: Store variasjoner

– Vi reiser rundt og snakker med personer i fengsel, på politistasjoner og mange forskjellige steder. Hadde vi hatt bedre lokaler og en sentral enhet, hadde det vært lettere å få en standard på observasjonene, sier psykologspesialist Pål Grøndahl. 

Portrettfoto av Pål Grøndahl

Tilregnelighet

– Det bør kreves en sammenheng mellom sykdommen og handlingen. Ellers kan det være stigmatiserende overfor en hel gruppe alvorlig sinnslidende som ikke er kriminelle, sier forsker og psykolog Pål Grøndahl.

(Foto: Paal Audestad)

Det er ingen faste krav om hvordan rettspsykiatere skal gjøre observasjoner av siktede personer når de skal uttale seg om dem i retten. Det finnes såkalt strukturerte verktøy, altså skjemaer og tester for å kartlegge tilstander eller lidelser, men de sakkyndige er ikke pålagt å bruke dem. 

Psykolog og forsker Pål Grøndahl har, sammen med jusprofessor Ulf Stridbeck, nylig gitt ut boken «Rettspsykiatriske beretninger», med undertittel «Om sakkyndighet og menneskeskjebner». 

«Få fagfelt vekker så mye debatt og følelser som rettspsykiatri,» skriver forfatterne i forordet. Det springende punkt, om man er tilregnelig i gjerningsøyeblikket, som det het før, blir belyst av 22 bidragsytere i boken, psykologer, psykiatere, kriminologer, historikere og jurister. 

Ikke krav om sakkyndige

Det er tre tilstander de sakkyndige skal utrede: psykotisk, sterk bevissthetsforstyrrelse eller psykisk utviklingshemming i høy grad. Dersom de kommer til at den de observerer, var i én av disse tre tilstandene på handlingstidspunktet, og retten er enig, skal ikke vedkommende straffes. Men det blir ikke oppnevnt sakkyndige i alle straffesaker. 

– Etterforskerne merker gjerne at det er noe rart, og da gjør man en miniundersøkelse, en såkalt prejudisiell undersøkelse. Hvis det viser seg at det er tvil om vedkommende var tilregnelig i juridisk forstand, blir det oppnevnt sakkyndige, enten en psykiater, en psykologspesialist eller begge deler, sier Grøndahl.

Store ulikheter

En av forfatterne i boken, advokat og forsvarer Gunhild Lærum, påpeker at det er store ulikheter mellom de psykiatrisk sakkyndige som blir oppnevnt. Hun mener psykiatere fokuserer mest på diagnoser, mens psykologer gjør en mer konkret vurdering av enkeltindividet. 

I sin forskning på Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, har også Grøndahl spurt strafferettsjurister, det vil si aktorer, forsvarere og dommere om de foretrekker psykologer eller psykiatere som sakkyndige.
 
– Bare halvparten av de spurte hadde noen mening om det, men de som hadde en mening, foretrakk psykiatere. Det kan være fordi de er mer kjent med hvordan de jobber, sier Grøndahl.

Etter en observasjon skriver de sakkyndige en rapport eller erklæring, som legges frem i retten. Erklæringen skal alltid godkjennes av Den rettsmedisinske kommisjon. Men mange sakkyndige bruker et tungt fagspråk som jurister ikke er inne i, mener samme artikkelforfatter. Det er dommeren, eller retten, som skal ta stilling til om vedkommende var tilregnelig.
 
– Dommere kan også lite om rettspsykiatri fordi det er så få saker hver dommer har, legger Grøndahl til. 
I Norge er det fra 300 til 350 rettspsykiatriske observasjoner i året, antall rettssaker totalt er nærmere 20 000. 

«Dommere kan lite om rettspsykiatri fordi det er så få saker hver dommer har.»

Syk og utilregnelig

Etter 22.-juli-rettssaken ble det nedsatt et utvalg som skulle utrede de norske tilregnelighetsreglene. Utvalget leverte rapporten til Justisdepartementet, og den ble sendt på høring, men ingenting er endret eller vedtatt etter rapporten ennå. Utvalget konkluderte med at det såkalt medisinske prinsippet vi har i dag, bør beholdes. Det vil si at man ikke er strafferettslig tilregnelig hvis man er psykotisk eller i en tilsvarende tilstand med sterk bevissthetsforstyrrelse på tidspunktet, enten lidelsen førte til handlingen eller ei. Grøndahl er uenig i det.

– Det bør kreves en sammenheng mellom sykdommen og handlingen. Ellers kan det være stigmatiserende overfor en hel gruppe alvorlig sinnslidende som ikke er kriminelle. Man undervurderer personer med alvorlige sinnslidelser. Det vil være mer krevende å undersøke om lidelsen hadde en sammenheng med hendelsen, men det lar seg gjøre. Vi må bort fra den forestillingen om at kriminalitet og psykisk lidelse henger så tett sammen, sier Grøndahl. 

​Var syke likevel

Ganske mange som blir dømt, blir senere frikjent, fordi det viste seg at de var utilregnelige likevel. Det har undersøkelser av gjenopptatte saker vist. Også i boken til Grøndahl og Stridbeck er det beskrevet hvordan fagpersoner tar feil. 

– Mennesket er så dynamisk og uforutsigbart. Kanskje vedkommende hadde vage symptomer da handlingen skjedde, så går det fire år, og så har de diffuse symptomene utviklet seg til schizofreni. Dette kan gjøre det vanskelig for sakkyndige å gjøre en korrekt vurdering om en tilstand langt tilbake i tid, sier Grøndahl. 

På enkelte punkter er også folk flest mer opplyst enn fagfolk, viser forskning Grøndahl har gjort, som er referert i boken. Det dreier seg om hvorvidt man kan glemme at man har gjort en alvorlig handling, for eksempel drap. 

– Lekpersoner som ble spurt, svarer nei, psykologer og psykiatere sier oftere ja. Virkeligheten er at det kan man ikke. Det fins i hvert fall ingen dokumentasjon på at det er mulig, selv om mange hevder det i retten. •