Resirkulering av menn

Prosentandelen menn som ikke får barn i Norge, har økt dramatisk de siste tjue årene. Ettersom det blir født omtrent like mange barn som før, betyr det at de mennene som får barn, får flere. Ettersom kvinner ikke får flere barn, må vi forstå det sånn at de mennene som får mange barn, får det med flere kvinner.

(Foto: Paal Audestad)

Det kan se ut som gjenbruksverdien på pent brukte menn er høy. Når en mann har vært i et langt forhold og har fulgt opp familie og barn over tid, blir han attraktiv. Han vurderes da ofte som ansvarlig. Etter et samlivsbrudd har en slik mann høy markedsverdi. Mange kvinner ønsker seg menn å få barn med som har evne og vilje til forpliktelse. Både unge kvinner som etablerer seg for første gang, og kvinner som har vært igjennom ett eller flere forhold. At mannen i tillegg har høy utdanning og god inntekt er en fordel. Også med tanke på økonomi kommer de voksne mennene bedre ut enn de helt unge.

I generasjonene før oss ble menn sjelden fedre etter femtifemårsalderen. I våre dager er ikke det uvanlig. De mennene som blir fedre i godt voksen alder, har ofte partnere som er betydelig yngre enn dem selv.

Man kan lure på hvorfor kvinner heller velger en mann med barn og tidligere forhold bak seg enn en ubrukt ungkar. Umiddelbart kunne man tenkt seg at det sistnevnte ville vært enklere på mange måter. Det er flere grunner til at det likevel ikke er slik. Fra kvinnenes side uttrykkes det en viss skepsis til menn som i voksen alder ikke er i et forhold.

Mennene er ikke bare passive tilskuere til den utviklingen jeg har skissert. En som har forsket på temaene forhold og barn, hadde blant annet intervjuet en rekke menn om deres tanker og ønsker omkring etablering og familie. Satt på spissen viste hennes resultater at mange såkalte arbeiderklassemenn heller vil være single og se på fotball enn å påta seg de forpliktelsene det å få barn fører med seg. Mange menn i ulike sosioøkonomiske klasser holdt fram karriere og fritidsinteresser som noe som har prioritet i ung voksen alder. Forskeren mente også at de bedrede vilkårene for å få barn i Norge primært oppleves som et gode for kvinner.

Menn fra andre kulturer har i stor grad andre tanker om det å stifte familie enn norskfødte menn med etnisk norsk bakgrunn. Det å få barn og sørge for at slekten føres videre, står mye sterkere hos de menn i Norge som har et annet kulturelt opphav.

Gjennom mitt arbeid med barn som pårørende de siste årene har jeg blitt gjort oppmerksom på et nytt problem i tilknytning til fenomenet jeg har beskrevet over.
Dette nye problemet er at barn og unge helt ned i barneskolealder opplever at særlig deres fedre utvikler demens. Selv om vi ikke har eksakte tall, er det trolig 200–300 nye barn og unge hvert år som opplever at mor eller en far får demens. Fedrene er i flertall, og problemet er økende.

Det er vanskelig nok for voksne mennesker å forstå hva som skjer under en demensutvikling. For barn blir denne utviklingen enda mer skremmende og uforståelig.
I tillegg er det vanlig at barn kjenner utrygghet når den voksne blir syk og endrer seg. Sorgen over å miste en forelder er sterk og kan kompliseres med samtidig frykt for aggressiv oppførsel. Barn og unge kan i tillegg føle skyld over å ha slike tanker og følelser overfor en forelder som tross alt er i live.

Helt siden 2010 har det vært arbeidet for å styrke oppfølgingen av barn som opplever sykdom i familien. Nå inkluderes demens i dette arbeidet.

Samfunnsutviklingen med høyere alder hos foreldre har konsekvenser. Det er fordeler på gruppenivå, selvsagt, med høyere grad av utdanning og økonomisk stabilitet i familien. Hvilke potensielle risikofaktorer utviklingen byr på, bør vi se nærmere på.

Barna velger ikke å bli født, og de velger ikke sine foreldre.
Det er et samfunnsansvar å legge til rette for at barn og unge får best mulig oppvekstvilkår, uavhengig av hva slags familieforhold de fødes inn i. •