Psykose, vold og videotape

– Å redde liv kan man gjøre på mange måter. Man må ikke legge personen i bakken, sette kneet i ryggen hennes og sette håndjern på, sier kunstner Anna Odell.

Anna Odell

Synliggjør

- Jeg vil ikke bli en debattant i psykiatrien, jeg er kunstner og skal heller få andre til å tenke og spørre hva som burde gjøres, sier Anna Odell.

(Foto: Paal Audestad)

Da hun skulle ta eksamen på Kunsthøyskolen i Stockholm, bestemte Anna Odell (36) seg for å iscenesette en psykose hun hadde hatt 14 år tidligere, og dokumentere den. Det ble det en lang avisdebatt, en rettssak og flere utstillinger av.

– Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli så mye oppstuss om det, forteller Anna Odell, mens hun gjør siste justeringer på videoinstallasjonen i Galleri F15 utenfor Moss. Der skal prosjektet hennes vises ut året; etterpå skal det følge utstillingen til Arendal.

På en videoskjerm ser vi en bro i Stockholm en mørk vinternatt, og en kvinne går rastløst fram og tilbake og kaster fra seg noen klær. Odell har selv satt opp et kamera et stykke unna og det er hun som ser forvirret og kanskje psykotisk ut.
Etter hvert stopper tre personer og tar seg av henne. De forsøker å legge en jakke rundt henne og snakke med henne. Så kommer politiet. På filmen ser vi to kraftige politimenn komme løpende. De legger henne i bakken, setter knærne i ryggen på henne og setter på henne håndjern. Senere kommer det flere til, åtte politifolk bærer henne inn i en bil og kjører henne av gårde.

– Flere ansatte i hjelpeapparatet har gitt meg støtte når jeg har deltatt i debatter i psykiatrien senere, bare ikke offentlig.

Hadde psykose

Det videoen ikke viser, er at hun blir brakt til St. Görans sjukhus hvor hun 14 år tidligere hadde vært innlagt for en psykose. Her blir hun blir lagt i remmer og får tre sprøyter i baken. Senere har hun iscenesatt seg selv i beltesengen, og filmen på skjermen blir etterfulgt av en film av henne i remmer, mumlende og skrikende mot kameraet.

Første gang Anna Odell ble tvangsinnlagt på samme sykehus i 1995, fikk hun høre at hun aldri kom til å bli frisk. Denne gang ble legen som behandlet Odell, fryktelig sint da hun dagen etter fikk vite at det var en iscenesatt psykose. Dette er med på et lydopptak man kan høre i rommet utenfor videoen. I journalen hennes står det at hun er frisk og ikke har krav på behandling.

– Hvorfor ble legen så sint?

– Jeg vet ikke. Sykehuset oppfører seg krenket. Men det er ikke lov å sette sprøyter med beroligende midler uten først å tilby piller, slik de gjorde. Flere ansatte i hjelpeapparatet har gitt meg støtte når jeg har deltatt i debatter i psykiatrien senere, bare ikke offentlig. Jeg tror ikke det fins rom for vurdering og ettertanke i psykiatrien, sier Odell.

Tvangsinnlagt

Installasjonen hennes heter «Ukjent, kvinne 2009-349701», som er overskriften på journalen fra tvangsinnleggelsen. Hun sa ikke hva hun het da hun ble innbrakt. Etterpå ble hun anmeldt av sykehuset og hun ble siktet for falsk alarm, uredelig framferd og voldsom motstand. De to siste punktene ble hun dømt for. Hun må betale 50 dagsbøter, det vil si 2500 kroner i bot.

– Jeg har fått kontakt med to av de tre som hjalp meg på broen. De fortalte at ingen av politimennene spurte dem om hva de trodde hadde hendt meg. De trodde ikke jeg skulle ta livet mitt. Men politiet innbrakte meg og sykehuset la meg i belter fordi jeg skulle være farlig for meg selv og omgivelsene. Men da de hadde brakt meg inn og stengt døren, var jeg ikke på en bro lenger, hvordan kunne jeg være farlig der?


– Hva synes du politiet burde ha gjort?

– Jeg vil ikke bli en debattant i psykiatrien, jeg er kunstner og skal heller få andre til å tenke og spørre hva som burde gjøres. Min idé er å synliggjøre det som skjer. Hvis noen du kjenner, for eksempel datteren din, ser ut til å ville ta livet sitt, ville du at hun skulle behandles slik? Det viktigste er at man må stå for det man gjør. Politiet må si: «Slik gjør vi med psykisk syke», sykehuset må si: «Vi legger personer i belter», så kan man diskutere det.

Kunstdebatt

Odell ville sette søkelys på psykiatrien. Riksforbundet for sosial og mental helse har også støttet henne. Men debatten om prosjektet hennes har i stor grad handlet om hva som er kunst.


– Det ble en «er dette kunst?»-debatt fordi sykehuset startet debatten. Det er også en viktig debatt, for den tydeliggjorde fordommer og manglende kunnskap om kunst. Mange hevdet at dette ikke var kunst lenge før verket ble vist på utstillingen på høyskolen.

– Traff du et sårt punkt?

– Sykehuset trakk inn argumentet om skattebetalernes penger. Kunsthøyskolen var blandet inn og psykiatrien er et følelsesladet emne. Dessuten er jeg jente og jeg var ganske tynnkledt på broen. For kort tid siden var jeg på Dramatiske instituttet hvor en av lærerne sa at denne debatten hadde alt media kunne ønske seg.

Anna Odells prosjekt er fremdeles ikke ferdig. Det som stilles ut nå, får en fortsettelse hvor debatten og rettssaken også skal være med. Og hun har to år igjen på kunsthøyskolen.

– Så lenge jeg har noe å si, fortsetter jeg prosjektet. Jeg synes dette sier mye om samfunnet vårt, om rus, psykiatri, journalistikk og medmenneskers forhold til andre. •