Mitt liv som hun

– Livet er jævlig noen ganger for oss mennesker, sier legen og stirrer meg inn i øynene. Han har blå øyne, med et kaldt og litt hånlig blikk.

Illustrasjon av Finn Graff

Sterkt solbrun, kortklipt på håret, han stryker seg selv på kroppen, under den hvite uniformsskjorten, mens han snakker. Den ene hånden stryker motsatt skulder og overarm.

Han er slank, veltrent, overlegen og uempatisk.

Etter å ha hørt ham foredra i et kvarters tid om hvor stort minus det er å ha en kronisk sykdom, og om hvor irriterende det er å få vann i kneet av å gå trappene opp fra bildekk til soldekk på en bilferje, holdt jeg på å si rett ut at han sannsynligvis var det mest arrogante mennesket jeg noensinne har truffet. Jeg tok meg i det og spurte i stedet om han hadde opplevd det samme som meg: Altså, å få væske i kneet som må trekkes ut med en lang sprøyte. Han svarte ikke, lot som han ikke hørte hva jeg sa. Han så på den vakre unge sykepleieren i stedet. Det var henne forestillingen egentlig var til for. Det var hun som var publikum.

– Ja, du kan nok regne med å få væske i kneet i årene framover, la han til. – Hvor gammel er du nå?

Det verste var at jeg svarte beskjemmet. At jeg mumlet fram min alder. Her, på en benk på et sykehusrom, lå jeg og så opp i taket, og han, legen, sto med en sprøyte i hånden som han i neste øyeblikk skulle stikke inn i kneet mitt. Og så spurte han, i den samme nedlatende tonen, om hvor gammel jeg er. Som om det egentlig sa alt.

Sist noen stakk en lang sprøyte inn i kneet mitt, ble jeg også overrumplet. Da hadde den kvinnelige legen nettopp spurt hva jeg jobbet med, og hva jeg hadde gjort i påskeferien. Så stakk hun den lange nålen inn uten å sette bedøvelse først. Jeg hørte plutselig at noen skrek høyt. Det tok litt tid før jeg skjønte at det var meg.

Denne gangen fikk jeg sagt at jeg måtte ha bedøvelse, og at jeg for så vidt foretrekker å stavre rundt med vann i kneet, framfor at noen trekker væske fra kroppen ut med en lang sprøyte. Men da sa bare legen at det var så fint at jeg sa fra. For hvis jeg ikke sa fra, kunne de ikke vite at jeg ønsket bedøvelse. Og så spurte han hva jeg hadde gjort iferien.

Jeg hørte plutselig at noen skrek høyt. Det tok litt tid før jeg skjønte at det var meg.

– Du har vært i Legoland i hele sommer du da, sa han. Kanskje det
var ment å skulle være morsomt. Jeg vet ikke. Så spurte han hva jeg
jobbet med. Jeg lot som jeg ikke hørte spørsmålet. Det hjalp ikke. Han
stakk inn nålen og gjentok spørsmålet samtidig. Kanskje det ikke er sant
at menn ikke kan gjøre flere ting på en gang?

Nei da, jeg er ikke utakknemlig. Jeg vet at vi har verdens beste
helsevesen. Jeg vet at norske helsearbeidere, enten de jobber her eller
der, gjør så godt de kan og stort sett er veldig flinke. Og jeg vet at
uansett hvordan vi blir møtt, så skal vi smile og si tusen takk, for
ellers kan vi risikere å bli oversett helt, og kanskje ikke få hjelp
neste gang vi trenger det.

Men hvor ble det av Marilyn French? •