Mannen som skulle få til alt, også å stresse mindre

En tidlig vintermorgen kommer Karl inn, en kjekk, dresskledd mann i førtiårene. Han hilser, tar av seg frakk og sko, og vi går inn på terapirommet. «Hvor vil du ha meg?» spør han. To svarte stoler står overfor hverandre, helt like, ved et vindu. «Du kan velge», svarer jeg.

Han setter seg ned på den ene stolen, et ben over det andre, og tar frem notatblokken. Raske svar og løsninger, er det det han vil ha av meg? Han kommer som klient og med et problem, så jeg kan forstå det. Samtidig knyter det seg i magen. Jeg tenker på Martin Buber, at vi kan forholde oss til hverandre som objekter og midler, som jeg–det, eller som hele mennesker i dialog, som jeg–du. Jeg setter meg og smiler til Karl. I samme type stol.
«Jeg nevnte vel på telefonen at jeg har vært utbrent og at jeg sliter med stress. Jeg trenger å lære noen stressmestringsteknikker, mindfulness,» sier han.
Jeg husker telefonsamtalen vi hadde da Karl først tok kontakt for noen dager siden. Da brukte vi også en del tid på å finne tid til å møtes i hans nesten fulle kalender. Nå har vi 50 minutter før han skal videre til jobben som han inntil nylig var sykmeldt fra på grunn av utbrenthet.
«Ja, det stemmer. Og jeg sa vel noe sånt som at vi kan se hva vi kan gjøre sammen. Jeg er gestaltterapeut og har ingen spesiell trening i mindfulness-baserte terapier. Men oppmerksomhet på det som er her og nå, er sentralt i gestaltterapi også, og jeg mediterer selv.»
«Ja. Så hvordan gjør man dette? Jeg har aldri vært i terapi før.»
«Vi er allerede i gang. Vi gjør det sånn,» svarer jeg. «Vi kan begynne med å bli litt kjent. Og samtidig som vi sitter og snakker, kan vi være oppmerksomme på det som er i og mellom oss, hvordan vi er sammen, og hvordan det kjennes. Kanskje kan vår måte å være i kontakt på her si noe om dine relasjoner til deg selv og andre ellers. Kanskje det også gir oss mer informasjon om stress, utbrenthet og mulige veier ut av det.» 


Karl strammer øyenbrynene. Jeg tenker at han tenker. Han ser på notatblokken, legger den fra seg og ser opp på meg igjen. Kanskje prøver han allerede noe nytt.
Det er stille noen sekunder. Nå trenger vi også noen trygge ord, tenker jeg, noe han er mer vant til. «Kanskje du vil fortelle litt mer om deg selv og livet ditt?»
«Ja. Hvor skal jeg begynne? Jeg har en jobb i næringslivet og en krevende sjef for å si det sånn. Og så er det barna som skal gjøre alle disse aktivitetene og ha alt mulig utstyr. Nå er det særlig ski, da. Vi skal jo være gode foreldre. Og så skal kona og venner pleies. Nytt kjøkken er det også. Igjen. Og kroppen må holdes veltrent.»
Jeg hører mange skal og må. Dette er Karls verden. Samtidig er det nok en verden mange i vårt samfunn kjenner igjen. Noen har beskrevet tilstanden som de tusen internaliserte krav, andre snakker om drittdrømmer. Dette kan være viktige ingredienser i stress og utbrenthet, tenker jeg. Og hva med relasjonene? Og så skal kona og venner pleies. Og kroppen må holdes veltrent. Skal jeg gjenta disse formuleringene for ham? Kanskje kan det bidra til å øke hans oppmerksomhet på hva slags forhold han har til andre og seg selv. Nei, det er for tidlig; han kan oppfatte det som kritikk og enda flere krav. Jeg fortsetter heller å lytte. Tempoet er raskt, også i måten han forteller på. Jeg kjenner at pusten min blir overfladisk og skuldrene stivner. Kanskje opplever han noe likt. Det kan se sånn ut.
«Og nettene, vel, jeg får ikke sove om nettene,» sier han.
«Jeg hører det du sier, Karl. Samtidig merker jeg at pusten min endrer seg og skuldrene stivner. Mitt tempo blir raskere sammen med deg. Jeg kan kjenne stress nå når du beskriver livet ditt.»
«Kan du det?»
«Ja.»
«Jo, det er sånn for meg også. Men jeg tar meg ikke så ofte tid til å kjenne etter i kroppen.»
Byrden av alt Karl tenker at han burde, er nok tung. Den var det for meg. Til slutt så tung at jeg ikke kunne unngå å høre kroppens stoppsignaler. Jeg får et bilde i tankene: Jeg går oppover Ullevålsveien og må stanse flere ganger for å hvile bare etter noen titalls meter. Skal jeg si noe om dette? Kanskje kan det bidra til at følelsen av ufullkommenhet oppleves som noe felles. Kanskje byrden kan bli litt lettere.

Vår tids idealer

Stress kan bety at man opplever at omgivelsenes krav og forventninger overstiger egen kapasitet. Vår tids idealer knyttet til vellykkethet, utseende, tilgjengelighet og eksponering kan oppleves som «tusen internaliserte krav», ifølge psykologen Sissel Gran. Feministen og litteraturviteren Nina Björk skriver dessuten at politiske og økonomiske krefter forsøker å skape «skitdrömmar» i oss om ny kjøkkeninnredning og annet vi ikke behøver. Knyttet til dette er jeg–det-relasjonene vi inntar til oss selv og andre, relasjoner preget av sammenligninger, fasade, middel–mål og nyttetenkning. Stadig flere går på «en smell», blir utbrent, en opplevelse av å være tappet for energi og ikke ha mer å gi. Jeg møter mange som «Karl» i min praksis som gestaltterapeut. Ikke sjelden nevner de at de har prøvd eller vil prøve stressmestringsteknikker som mindfulness.

Fra buddhistisk meditasjon

Gestaltterapi har i likhet med moderne mindfulness-baserte terapier en arv fra buddhistisk meditasjon. Helhetlig oppmerksomhet på det som er her og nå, er både metode og mål i gestaltterapi. Det handler om å styrke en helhetlig og intim opplevelse av det som er her og nå, gjennom pusten, andre kroppslige fornemmelser, følelser, tanker og sanseinntrykk av omgivelsene. Samtidig er det noen viktige forskjeller mellom gestaltterapi og moderne mindfulness-baserte terapier. Mange av de sistnevnte er manualbaserte og individorienterte, mens gestaltterapi er åpen, basert på dialog og vektlegger den større situasjonen og konteksten mennesker inngår i. Grunnleggerne av gestaltterapi sa at kontakt er vår første virkelighet. Et eksempel de brukte for å illustrere dette, er at vi ikke kan snakke om en som puster uten å forutsette at det finnes luft. Natur, sosiale relasjoner, kultur og politikk er viktige faktorer og uatskillelige fra et menneskeliv.

Den store sammenhengen

Gjennom kommersialisering og sekularisering har noen former for mindfulness blitt til en slags «McMindfulness». Det er en mindfulness uten sosial etikk og blikk for den større konteksten. Det er en mindfulness som risikerer å støtte begrensende og undertrykkende prosesser og systemer, for den lar oss fortsette å gjøre det vi gjør, bare mer og uten å føle stress. Dette er det motsatte av målet med buddhistisk meditasjon: oppvåkning, medfølelse, å erkjenne at vi er forbundet med alt og alle. Hvis det er «McMindfulness» som stadig oftere markedsføres og brukes som stressmestring, bør vi være bekymret for menneskene og annet liv på jorden.•

Vikram Kolmannskog