– Man kommer aldri over det

– Hvis du opplever at noen av dine nærmeste tar sitt eget liv, blir det skjellsettende for livet ditt, sier Monica Smith, som mistet både en bror og sin mor i selvmord.

Monica Smith

bearbeide

- I foreningen Leve sier vi at du kommer aldri over et selvmord, men du kommer gjennom det, sier Monica Smith, som er leder for Leve i Oslo.

(Foto: Paal Audestad)

Monica Smith (56) ønsker velkommen inn i sitt hjem på Slemdal i Oslo. Hun er sporty og veltrent, kledd i jumper og lysegrå joggebukse. Om noen timer skal hun ned på treningssenteret på Majorstua, der hun er partner og pedagog.

– Vi har et fint kvinnefellesskap, og hos oss er det ikke noe kroppspress, sier hun.

Hun er dansepedagog, yogalærer og foredragsholder. Og har tre voksne barn og en samboer. Hun vokste opp i Holmenkollen og tok utdanning på Den norske balletthøyskole. Så var hun danser hos artisten Dag Frøland, før hun giftet seg og fikk barn.

Men bak det vellykkede ytre bærer hun på en tung historie, som hun de siste årene har klart å snu til styrke. Hun er leder for foreningen Leves Oslo-avdeling. Leve er en organisasjon for etterlatte ved selvmord.

Skjør storebror

– Vi var fire søsken, jeg var yngst. På min 24-årsdag tok en av mine eldre brødre sitt eget liv. Han ble 27 år gammel. Fra jeg var liten hadde jeg en spesiell omsorg for ham. Han var engstelig, skjør og veldig følsom. Jeg inntok en slags storesøsterrolle. Han gikk på skolen, men var hjelpetrengende, så han kom til barnepsykolog. Den gang var ikke det vanlig, forteller Monica Smith.

Hun hadde skyldfølelse i ungdomstiden fordi broren hadde få venner, mens hans søsken hadde sine vennegjenger.

– Han var den ene som satt på rommet og leste bøker, mens vi andre var ute og levde vanlige liv. Jeg hadde dårlig samvittighet fordi jeg hadde det så mye bedre enn ham. Etter balletthøyskolen dro jeg til New York for å trene med et kompani, og da var han der en periode for å gå i primalterapi. Vi var masse sammen, og han hadde det bra. Men så måtte han hjem til Oslo og ble innlagt på psykiatrisk avdeling etter et selvmordsforsøk. Så bodde han på et ettervernshjem.

På min bursdag, den 26. april 1983, som var en intens varm vårdag, forsvant han. Jeg ringte til ettervernshjemmet på kvelden, men de sa han ikke var der. Det tok en uke å finne ham, en lang og vond uke.

«Mors død var et jordskjelv. Likevel gikk jeg på jobb to dager etterpå.»

Begravelse i stillhet

Hun sitter ved enden av et langt spisebord og forteller.

– Helt siden jeg var tenåring, hadde jeg vært bekymret for at broren min kom til å dø i selvmord. Da det skjedde, handlet alt med en gang om hvordan moren min hadde det. Hun hadde hatt fullt fokus på broren min i mange år, og hadde selv en dramatisk familiehistorie. Det ble bestemt at begravelsen skulle foregå i stillhet, og dødsannonsen kom ikke i avisen før en uke etter begravelsen. Det vil jeg fraråde på det sterkeste. Det var som om broren min nesten ikke hadde eksistert. Og vi andre, som også trengte støtte i vår sorg, var der liksom ikke. Ingen så oss eller spurte hvordan vi hadde det. Mye kretset om moren min. Men etter at det hele var over, ble det helt stille rundt mor. Jeg hadde fått meg et sted å bo ved Solli Plass, jeg danset for den da svært kjente artisten Dag Frøland. Jeg hadde kjæreste, og livet var fint. Så, 15 måneder etter at broren min døde, dør mor ved selvmord.

Monica Smith ser ut i det store, lyse rommet.

– Mors død var et jordskjelv. Likevel gikk jeg på jobb to dager etterpå. Jeg visste ikke at det gikk an å være sykmeldt, og i ettertid ser jeg at det var riktig av meg å gå på jobb. Hjernen min fikk pause fra grublingen, og det eneste stedet jeg fikk fri, var på jobb. Jeg prøvde å gjøre mitt beste, selv om jeg var ukonsentrert. Alle de andre danserne visste hva som var skjedd. Jeg så at de bekymret seg over meg, men vi snakket ikke mye om det. Vi har kontakt ennå, og de har sagt at de skulle ønske at de kunne ha gjort mer for meg. For meg var det fint å ha et trygt sted å gå til.

I ettertid skjønte Monica hvorfor moren hadde spurt på telefonen noen dager før hun døde: – Klarer du deg bra?

– Men livet måtte gå videre. Jeg giftet meg med en lege, i Paris. Det hadde blitt for tøft for meg hvis vielsen hadde foregått i en kirke her i Oslo. Så fikk jeg førstemann da jeg var 28 år, og siden to døtre. Jeg sluttet som danser, og elsket å være småbarnsmor til de tre barna.
Hun har vært skilt fra barnas far i mange år nå.

– Da barna var små, heiet alle på at jeg fikset alt så bra. Jeg måtte holde maska. Det blir mindre belastning for omgivelsene hvis man framstår som sterk.

Symptomer etter hvert

– Da det minste barnet var to-tre år, begynte jeg å få symptomer. Alt var en tåke. Jeg var fullstendig utmattet og begynte å dissosiere, det vil si at jeg «forsvant» i noen øyeblikk. Tanken på at mor hadde framstått som sunn og normal, gjorde meg redd for hva jeg selv kunne finne på. Da jeg la meg på kvelden for å sove, kom angsten.

Monica var så sliten at hun måtte lene seg til en vegg hvis hun skulle snakke
med noen.

– I det ytre var jeg tilsynelatende fornøyd, men innvendig følte jeg meg elendig. Det tar enormt mye krefter å skulle opprettholde et vellykket ytre. Jeg var redd jeg skulle dissosiere og bli borte mens jeg var sammen med barna.

Førstehjelp

Etter hvert begynte hun i samtaleterapi hos en psykolog. Der går hun ennå med jevne mellomrom.

– Først fikk jeg antidepressiver av min fastlege. Det hjalp. Jeg klarte å løfte blikket. Etter to år sluttet jeg fordi jeg ikke trengte medisinen lenger. Men det var en viktig førstehjelp.

– Er du sint på din mor?

– Nei, jeg har ikke tillatt meg selv å være det. Men jeg har hatt og har fortsatt angst, og den er nok et uttrykk for at jeg innerst inne er sint. Jeg har hatt skyldfølelse og en følelse av å ikke være verdt å elske. Dessuten sliter jeg med å stole på andre. For hva kan de finne på å gjøre?

Forebygger ved åpenhet

I vinter ble Monica Smith intervjuet på Ekko på P2. Hun sier at åpenhet er selvmordsforebyggende, fordi det vil rette fokus mot mennesker som ikke ser noen annen utvei enn å avslutte livet.

– Vi må gjøre mye mer for å forhindre tragedier. Før trodde jeg at hvis jeg snakket om min historie i media, så plastret jeg mine egne sår. Det gjør det også, men det har sin pris å snakke om dette. Etterpå kommer tristheten og en tomhetsfølelse. Likevel er åpenhet så viktig. Mange etterlatte blir syke. Men jeg har fått det ekstra bra i de siste fem-seks årene. Blant annet har jeg funnet et verdifullt fellesskap i foreningen Leve. Du kan være deg selv fullt og helt, det er latter og gråt om hverandre uten at vi blir redde og trekker oss unna.
Monica Smith smiler stolt.

– Det som skjedde i min familie, vil alltid være en del av meg, men nå føles det som det skjedde i et tidligere liv. Jeg tror jeg har bearbeidet mye, selv om nye lag avdekkes, sier hun.

– Har du et råd til andre som opplever noe tilsvarende som deg?

– Ta imot hjelp. Mange ønsker å være gode og få lov til å ta del, mange blir berørt av et selvmord. Å bli etterlatt er så overveldende og skremmende at du vil trenge hjelp, blant annet til å forstå hva som skjer i kroppen. Det er krevende å forlange åpenhet av andre, men likevel er mitt råd åpenhet, for det gjør prosessen enklere.

Hun tar på seg yttertøy og følger oss ut.

– Noen sier til meg at jeg må slutte å snakke om dette, og mener det ikke kan være bra for meg å drive med det jeg gjør. Men hver gang jeg hører om et nytt selvmord, blir jeg fortvilet på de etterlattes og den dødes vegne. Det er det som gir meg drivkraft til å fortsette med mitt engasjement, sier hun. •