Maktesløshet: Trøsten er nær

Det går an å lære å gi seg selv trøst, også i perioder der man er totalt utrøstelig.

illustrasjon av Katrine kalleklev
(Illustrasjon: Katrine Kalleklev)

Å miste en som står en nær, kan være som å falle ned i et uendelig sort hull. Mange klarer ikke stanse følelsen av å synke. En årsak kan være at man mangler evnen til å trøste seg selv fordi man ikke kan kjenne medfølelse med seg selv. I stedet strever man med et negativt selvbilde.

Trøsten man tyr til, blir falsk. Forbrukersamfunnet tilbyr konsum som trøst. Mat, sjokolade, shopping, alkohol, tabletter eller andre rusmidler: Ingenting av dette gir ekte trøst som varer.

Føler seg verdiløs

Det finnes lindring som ikke er overflatisk, men for å finne den må man arbeide med å få kontakt med sitt indre barn, skriver Marta Cullberg Weston, svensk psykolog og forfatter, i boken «Tröst och reparation».

Mange barn er omgitt av voksne som ikke forstår hvordan de har det, eller som er så opptatt av sine egne problemer at de ikke ser barnets behov. Barn blir avvist, overlatt til seg selv eller utsatt for overgrep. Dette preger barnets syn på seg selv. Det lærer at det ikke er så mye verdt. Samtidig mister barnet tillit til omverdenen.

– Jo lenger jeg har jobbet som terapeut, desto tydeligere blir det for meg at barnets følelse av maktesløshet ligger som en grunnleggende faktor i mange menneskers problemer, skriver Cullberg Weston.

​ Feil presang

De fleste har vel opplevd å bli overkjørt som liten. Cullberg Weston forteller om da hun som seksåring lot være å gå i en venninnes fødselsdagsselskap fordi hun skammet seg så dypt over å ikke kunne gi en ordentlig presang. Familien bodde langt ute på landet, og det gikk ikke å reise til byen for å kjøpe en leke. Så pakket moren inn en sølvskje for at datteren skulle gi den bort. Marta nektet, gråt og bar seg, men ble ikke hørt. Det endte med at hun ble hjemme.

Barn som opplever sterk avmakt, kan gjennom hele livet bli preget av en depressiv grunnstemning og en trøstesløshet som blir til hjelpeløshet stilt overfor store utfordringer. Som barn trenger man voksne som ser, trøster, lytter.

Man trenger å lære å få medfølelse med seg selv og ikke være så selvkritisk og fordømmende. For å komme dit må man komme i kontakt med det indre barnet.

Håpet kan hindre

Lengselen etter å bli elsket uten forbehold av sine foreldre, kan bli en sorg man bærer på hele livet. Håpet om at mor eller far en gang skal forstå, kan være en hemsko fordi det er nytteløst. I terapi får mange hjelp til å innse at slik er det. Det var ikke din skyld at foreldrene dine ikke ga deg mer kjærlighet.

Cullberg Weston forteller om terapimetoder som minner om gestaltterapi og psykodrama. Klienten skal huske dramatiske situasjoner fra sin barndom, og så skal klienten se for seg at hun eller han trøster det lille barnet, og gir barnet støtte og omsorg.

Eller man kan konfrontere sin mor eller far i terapisituasjonen, ved at det står en tom stol i rommet som man later som far eller mor sitter i.

Lars så for seg at han konfronterte faren som alltid hadde stilt skyhøye krav, og aldri hadde gitt ham anerkjennelse og ros. Det var frigjørende for Lars å støtte den lille gutten som ble tuktet av faren sin, og ikke minst var det godt å få sagt fra.

Men som Cullberg Weston understreker, han gjorde det aldri i virkeligheten. Det er den indre kritikeren som det er viktig å få overtaket på, ikke en gammel forelder. Etter hvert klarte Lars å skjønne at faren også var et offer for sin far. Faren overførte det han selv hadde opplevd i oppveksten, på sin egen sønn.

«Ingen kommer utenom det lille barnet man en gang var.»

Ta seg av den lille

Anders hadde foreldre som ble skilt da han var i ettårsalderen, og faren forsvant ut av livet hans. Så fikk han en stefar som han opplevde som sin ordentlige pappa. Men da Anders var fem, ble det slutt mellom moren og stefaren, og sistnevnte flyttet til et annet land. Anders følte det var hans skyld. Barn tar lett på seg skylden for at de blir forlatt. Et plagsomt negativt selvbilde har preget Anders i alle år siden.

I terapien lærer han å ta seg av den lille Anders og gi ham trøst. Ved hjelp av terapeuten skjønner Anders at han kan være en slags pappa for den gutten han har inne i seg. Gjennom dramatiseringen hos terapeuten kjenner han empati med seg selv.

Det er akkurat den veien man må gå for å kunne trøste seg selv på et dypere plan, vekk fra tomhetsfølelsen og sorgen. Ingen kommer utenom det lille barnet man en gang var.

Ny terapi

Østens filosofi ser på livet som smertefullt, mens den vestlige livsholdningen innebærer et jag etter lykke. Forfatteren påpeker at vestlig kultur dermed kan gjøre folk dårligere rustet til å takle livets utfordringer. Man er ikke mentalt forberedt på at livet faktisk inneholder kriser og sorg i relativt stort monn.

Kulturen legger opp til at den som sliter, skal skamme seg. Kanskje er det en av grunnene til at stadig flere trenger hjelp av psykoterapi i ulike former.

Cullberg Weston skriver om Compassion Focused Therapy (CFT), en ny terapi som legger stor vekt på en varm relasjon mellom terapeut og klient, og hvor målet er at klienten utvikler medfølelse med seg selv.

Hva skal man gjøre hvis man ikke har en terapeut for hånden? Hun skriver at hvis man sitter alene i et rom i en god stol eller ligger på en sofa, går det an å mane fram minner fra oppveksten samtidig som man trøster barnet man en gang var. Barnet trenger noen som holder rundt det, som tar det opp i fanget og sier at det som skjer, ikke er barnets skyld.

​ Trøst reparerer

For å komme over tilstanden av å være utrøstelig, behøves tillitsfulle relasjoner til andre. Men tillit er et vanskelig tema for den som er blitt psykisk skadet i barndommen.

– Trøst er undervurdert, skriver Cullberg Weston. Hun hevder at trøst reparerer.

Gjennom å utvikle empati med seg selv blir det også lettere å tørre å ha tillit til andre. Ensomheten blir ikke så vond, og man tar ikke alt som skjer, som bevis på at man er verdiløs. Å ha medfølelse med seg selv gjør at man til slutt aksepterer seg selv. Det innebærer en enorm lettelse. •

Kilde: Marta Cullberg Weston: «Tröst och reparation. Finn din egen tröstfunktion.» Natur & Kultur, 2012