Ingen som spør

– Jeg følte meg låst fast, sier tegneserieforfatter Anders Kvammen, som er intervjuet i dette nummeret. Han har laget selvbiografisk roman om tiden på ungdomsskolen, en tid som ikke var bare god.

Hvis vi mistrives der vi bor, kan vi flytte. Hvis vi ikke liker enkelte personer, kan vi unngå dem. Hvis vi mistrives i jobben, kan vi bytte jobb. Vi har en del utveier, altså når vi er voksne. Barn har ikke samme valgmuligheter. Anders Kvammen turte ikke bytte skole da han ble mobbet. For noen er det ikke engang teoretisk mulig å bytte, det er kanskje ingen annen ungdomsskole i mils omkrets.

Barn og unge er mye mer henvist til den situasjonen de befinner seg i, enn voksne.  

Derfor er det voksnes ansvar at unge har det bra. Hvis barn ikke har det bra, må voksne gjøre noe med det. Men først må man oppdage det. Det er kanskje særlig her det svikter: Voksne, enten det er foreldre, lærere, barnehagepersonale, leger, naboer eller tanter og onkler, oppdager ofte ikke at barn ikke har det bra. Man må spørre, selv om man kan få ubehagelige svar.

Det er nok bred enighet om at alle har ansvar for at barn skal ha det bra, selv om vi ikke alltid tar ansvaret. Men vi har også et ansvar for voksne, som kolleger, venner, naboer, bekjente og vilt fremmede, hvis vi ønsker å ha et land som det er bra å leve i. Flere reportasjer i dette nummeret av Psykisk helse rører borti samme problem. – Det er ingen som spør hvordan vi takler pappalivet, sier Andreas Andersen, som fikk fødselsdepresjon. – Hvis vaktene hadde sett bak sinnet, under bitterheten, hadde de kanskje ikke behandlet deg så strengt, sier Ylva, som sitter i fengsel. Det dreier seg om å se litt videre, stille noen flere spørsmål og ta litt mer fatt i situasjonen som ligger foran en. Hvis vi ikke gjør det, er vi med på å opprettholde en taushet. Vi skaper en stilltiende enighet, som igjen produserer skam for alle som trenger hjelp.

Mange områder av livet er mindre skambelagt enn tidligere, men det er langt fram. Nina Knagenhjelm, som også er intervjuet i dette bladet, kjemper for mindre skam knyttet til dårlig munnhelse. Det er lett å kjenne seg igjen i skammen, og det er nyttig å spørre hva det er som ligger bak. – Vi bør tenke over i dette landet hva som er et godt liv, og hva et menneske er verdt, sier Knagenhjelm. Vi bør det. •