I drømmens kjølvann

– Jeg har alltid følt meg grunnleggende annerledes. Jeg har stått på sidelinjen og vært en observatør. Jeg tror jeg er født forfatter.

(Foto: Paal Audestad)

Gaute Heivoll står inntil en søyle utenfor Det Norske Teatret og ser konsentrert over mot den andre siden av gaten, der Sehesteds plass ligger. Han er høy og smal og fraværende. Han har vært på Tiden forlags pressekonferanse, hans siste roman «Over det kinesiske hav» er blitt presentert, og nå står han og venter. Han ser over mot plassen der de store forlagene Gyldendal og Aschehoug holder til.

– Nei, jeg skal ikke på forlagsfest i kveld. Jeg har ikke tid, sier han og ser ned på hendene sine. – Jeg må skrive i morgen tidlig. Alle forfattere jeg kjenner, er veldig kjedelige ytre sett. Vi er avhengige av å leve rutinepregede liv, å leve i det små. Det å skrive er blitt en nødvendighet for meg.

– Skriver du hver dag?

– Ja, jeg har skrevet hver dag de siste ti-femten årene. Det går sjelden en uke uten at jeg skriver. Jeg blir urolig og rastløs hvis jeg ikke får skrevet. Ferier er det verste.

Øver opp dumhet

Han sitter ved et bord i kafeen inne i teaterfoajeen og ser ut av det store vinduet når han snakker.

– Jeg opplever øyeblikk av lykke når jeg får til å skrive. Særlig når jeg skriver bedre enn jeg egentlig er i stand til. Når stoffet løfter seg, og gjør meg bedre enn jeg egentlig er. Det er ubetalelig.

– Du har fortalt at du skriver om morgenen?

– Ja, før skrev jeg grytidlig. Med småbarn ble det forandret, men jeg har aldri skrevet om kvelden eller på natten. Selvkritikken våkner klokka ti på formiddagen. Det gjelder å skrive mest mulig før den tid. Jeg skriver i drømmenes kjølvann. Jeg er en intuitiv forfatter.

Hver gang Heivoll er ferdig med en bok, føler han at forfatterskapet er slutt.

– Følelsen er helt reell, selv om jeg gang på gang beviser at den er feil. I startfasen med en ny bok er det viktig å tro fullt og helt på ideen. Hvis ikke jeg tror på det, tror ikke leseren på boka heller. Jeg øver opp en dumhet som er helt nødvendig å ha. Skråsikkerhet dreper all kunst. Usikkerhet, kombinert med troen på det jeg driver med, er helt nødvendig. Men alle som tror, tviler. Jeg er fascinert av mennesker som tror. Jeg synes det er noe veldig vakkert i det, sier han.

Miljøet han kommer fra, er preget av kristen tro.

– Jeg har en åndelig tro som er knyttet til kunsten. Jeg har skrevet en salme som heter «Du som lar meg stille vokse, den blir brukt i begravelser blant annet. Jeg beundrer folk som er sterke i troen. De har en aura av trygghet rundt seg. Jeg er fascinert av dem og ønsker å være i deres nærvær, sier han.

Da alt snudde

Gaute Heivoll skulle bli advokat. Han bodde i Oslo og studerte jus, og var 19 år gammel. Han hadde vært helt bestemt på at han skulle bli advokat siden han begynte på videregående.

– Så ble far syk. Han fikk kreft i lungene. Det gikk fort. Det var livets nådeløse knyttneveslag, jeg ble satt ut av retning. Alt mistet sin mening. Da begynte jeg å skrive.

Han hadde vært god til å skrive siden han var liten gutt, på barne- og ungdomsskolen skrev han dramatiske stiloppgaver ispedd vakre naturskildringer.

– Etter fars død skrev jeg dikt, noveller, romaner, og sendte alt til Gyldendal, som var forlaget til mitt forbilde Tarjei Vesaas. Men alt kom i retur. Jeg var så skamløs at jeg sendte manus til forfattere og ba om tips. Lyrikeren Paal Helge Haugen, for eksempel, som nå faktisk er en nabo på Sørlandet. Han står jeg i takknemlighetsgjeld til.

– Mange mannlige forfattere har det til felles at de mistet sin far i ung alder?

– Jeg tror at forfatter er noe man er, og at jeg har vært forfatter siden jeg var barn. Jeg har følt meg grunnleggende annerledes. Jeg har stått på siden av ting og ikke vært fullt ut delaktig. Annerledesheten er helt essensiell for mitt forfatterskap.

Bilde av forfatter Gaute Heivoll

Sterk sensibilitet

- Jeg tåler ikke for mange inntrykk, sier Gaute Heivoll.

(Foto: Paal Audestad)

Styrt av glede

Ansiktet hans er igjen delvis vendt mot vinduet.

– Jeg har en sterk sensibilitet. Jeg tåler ikke for mange inntrykk. Jeg kommer fra en familie med mye migrene.

– Det er blitt ”in” å være veldig sensitiv?

– Ja, men det er ikke alle som er det likevel. Sensibiliteten har preget meg. Jeg forsøker å bruke den som en ressurs, men den kan også være hemmende. Den innskrenker. Jeg tåler lite stress, selv om jeg utvikler strategier for å takle ting.

– Hvordan var det å være annerledes som barn, når alle vil være lik de andre?

– Jeg forsøkte å være lik de andre jeg også. Jeg var veldig god på å være som de andre, sier han og smiler.

Faren til Gaute Heivoll var skogsarbeider.

– Selv om han likte arbeidet sitt, tror jeg også han hadde andre drømmer. Innerst inne var han en kunstner.

– Bruker du sorgfølelsen når du skriver bøkene dine?

– Jeg er styrt av en sterk glede, en grunnleggende glede. Forfatterskapet mitt ville aldri holdt hvis jeg var preget av sorg. Da hadde jeg ikke hatt nok oppdrift.

Åndssvake og vergeløse

I den siste romanen, «Over det kinesiske hav», forteller Gaute Heivoll om hvordan utviklingshemmede og psykisk syke ble tatt hånd om i privat forpleining på bygdene i gamle dager.

– Du bruker begreper som åndssvak, som i dag er ute av språket?

– Ja, men på den tida var det et normalt begrep. Fortelleren er et barn i deler av romanen, og ser historien gjennom det barnlige blikket. Barn ser ikke helt grensen mellom å være normal eller ikke. Jeg ville skrive om skillet mellom å være åndsfrisk og åndssvak. Hvem bestemmer hvor det skillet går?

Romanen har en autentisk opprinnelse. Det var et hus i Finsland, bygda i Indre Agder der Gaute Heivoll er fra, som ble bygd opp av et ektepar for å lage et hjem for vergeløse. Ekteparet hadde arbeidet på Dikemark sykehus.

Heivoll kom over historien da han drev research til romanen «Før jeg brenner ned», som kom for to år siden. Den handler også om en sann historie, om sønnen til brannsjefen som var pyroman, og romanen ble Heivolls store gjennombrudd som forfatter.

– Du hadde skrevet ti bøker før gjennombruddet?

– Ja, jeg trodde jeg visste hva det ville si å være forfatter, jeg debuterte jo da jeg var 24 år gammel. Men i 2011, da «Før jeg brenner ned» kom, skjedde det noe helt nytt. Jeg kom inn i et annet kretsløp, og etterpå er det blitt mye mer krevende å være forfatter.

Slår an i hele verden

Heivoll sier at han opplevde suksessen rundt «Før jeg brenner ned» som en seier for litteraturen.

– Boka er solgt i 100 000 eksemplarer bare i Norge og er utgitt i 22 land. Senest i forrige uke fikk jeg brev fra en leser i Israel. Og da jeg skulle fly til Oslo i går, ble jeg stoppet i sikkerhetskontrollen i Kristiansand av en ansatt som ville snakke om boka. Mange flere leser bøkene mine nå, og da er det også noen som synes de har rett til å «ta» vedkommende.

– Tenker du på et par negative anmeldelser?

– Jeg vet om dem, men jeg har også fått veldig positive anmeldelser. Jeg skygger unna anmeldelsene, for ikke å få migrene. Det er en skjør tilstand å skulle skape noe. Det skal så lite til før alt raser. Jeg beskytter meg mer enn før, men jeg liker å reise rundt og møte lesere. Det gir meg mye.

– Er du en heimstaddikter?

– Nei, det begrepet har en negativ klang. Temaene i mine bøker er universelle. Men jeg skriver om miljøer og steder jeg kjenner godt. I Finsland, der jeg er mye fordi barndomshjemmet mitt er der, kjenner jeg mange. De jeg kjenner, kjente også mine foreldre og mine besteforeldre. Noen snakker nedsettende om bygda. Men det finnes et sterkt samhold der som flere burde ha fått oppleve.

Finsland har 900 innbyggere og Joker-butikken solgte 200–300 eksemplarer av «Før jeg brenner ned». Romanen er spennende som en krim, samtidig som den har flere psykologiske lag. Den skal bli film, og det er også kommet flere turister til Finsland som vil se hvor dramaet utspant seg.

– Jeg ble også invitert til kristne kretser og menigheter etter at «Før jeg brenner ned kom ut. De ville snakke om temaet: Hvem er det vi ser når vi ser oss selv? Tilfeldigheter kan gjøre at det bikker over.

Rutinene i dagliglivet

Han har store blå øyne med et alvorlig blikk. Han er yngst av to brødre, men sier han alltid har følt seg gammel.

– Foretrekker du å skrive historiske romaner?

– Nei, men jeg vil lage fortellinger med substans som er skrevet på en overbevisende måte. Jeg likte ikke å bli definert inn i en selvbiografisk trend for to år siden, fordi ”Før jeg brenner ned” også handler om min fars sykdom og død. Jeg hadde brukt samme grep i den forrige boka, ”Himmelarkivet”. Forfatterskapet mitt er mangefasettert. Jeg skriver barnebøker, skuespill og romaner. Jeg er ikke komfortabel med merkelapper.

Snart skal han ta flyet hjem til Sørlandet. Hjem til dagliglivet med matlaging og småbarn, og skriving i tidlige morgentimer.

– Jeg leser en del i Olav H. Hauges dagbøker og ser hvor viktig det var for ham å holde seg nede på bakken. Det ligger mye visdom der. Det gjelder å beholde fotfestet. •