– Godtar min egen skjørhet

– Da jeg var yngre, var jeg engstelig for alt som kunne forbindes med galskap. Som voksen er jeg overraskende fryktløs, sier forfatter Siri Hustvedt.

Bilde av Siri Hustvedt
(Foto: Sveinung Uddu Ystad)

NEW YORK: Det fredelige og tilbaketrukne nabolaget i Park Walk i Brooklyn er en skarp kontrast til skyskraperne og stresset på Manhattan, noen få T-banestasjoner unna.

– Vi er nok litt mer nedpå her. Husene er lavere og tempoet roligere, sier en langlemmet og avslappet Siri Hustvedt og tar imot i det romslige rekkehuset der hun og ektefelle, forfatter Paul Auster, lever og skriver. Det vil si: Auster har det siste året leid seg et kontor lenger nede i gata, mens Siri Hustvedt hver morgen tar trappene opp til sitt skriverom i tredje etasje, der lyset er spesielt fint.

Det er lanseringstider for «The Sorrows of an American», hennes siste roman, som kommer på norsk i høst.

Hovedpersonen er psykiater, men er i ferd med å synke ned i en depresjon. Både han og søsteren har mistet sine ektefeller. Deres norskættede far er nylig død og oppryddingen i hans papirer er et av drivhjulene i fortellingen. Tap er et sentralt motiv, i likhet med i Siri Hustvedts forrige roman, «Det jeg elsket», der hovedpersonene mister sitt eneste barn.

«Jeg kjenner meg mer som europeer enn som amerikaner.»

Opp fra de døde

Faren til Siri Hustvedt, som var professor i innvandrerhistorie, skrev sine memoarer før han døde. I «The Sorrows of an American» har Hustvedt med farens tillatelse brukt deler av memoarene, som en rød tråd i boka.

– Det tok meg lang tid å forstå hvorfor jeg var så opptatt av å bruke fars historie. I ettertid forstår jeg at det handlet om å holde fast i ham. I en periode så jeg stadig for meg bildet av en liten jente i en kiste, som plutselig reiste seg opp. Mest av alt ønsket jeg nok at far skulle stå opp fra de døde, sier Siri Hustvedt.

Hovedpersonen i «The Sorrows of an American» er, som forfatteren, vokst opp i en småby i Minnesota med norskættet far og norsk mor. Det er ikke første gang Siri Hustvedt tar leseren med til sine hjemtrakter.

– Jeg må være fortrolig med landskapene jeg skriver om og kommer stadig tilbake til åkrene ved Northfield i Minnesota, til havet ved Mandal, der mor vokste opp, til Bergen, der jeg studerte og selvsagt hele tiden til New York.
Siri Hustvedt slår plutselig over fra engelsk til norsk med et sørlands-bergensk tonefall.

– Jeg har vokst opp med to språk og to kulturer. Kanskje er det derfor jeg kjenner meg mer som europeer enn som amerikaner, sier hun.
Telefonen ringer, men plukkes raskt opp av telefonsvareren. Hustvedt spisser ørene. Hun venter telefon fra datteren Sophie. I stedet er det en kvinnestemme som forteller at butikken har fått inn en vare som visstnok er bestilt.

Siri Hustvedt ler og forteller at hun kjenner på en nyervervet frihet etter at datteren er blitt voksen og driver med sang og film. Akkurat nå er hun opptatt med en filminnspilling i Spania.

– Sophie og jeg er veldig nære. Men når jeg vet at hun har det bra, kan jeg konsentrere meg om mitt, sier hun og forteller om en e-post fra en tysk journalist, som lurer på hvorfor mødre og døtre opptrer som enheter i den siste boka hennes.

– Jeg hadde ikke tenkt på det, men hun har jo rett. Det er som om mødrene og døtrenes liv overlapper hverandre emosjonelt. Det finnes en egen intimitet der, mens fedrene er mer fjerne. Jeg opplever selv sterkt at min mors liv overlapper mitt og mitt liv min datters. Man slutter aldri å være mor, sier Hustvedt og retter seg opp i lenestolen.

Bilde av Siri Hustvedt

egen virkelighet

- Jeg fikk hjelp til å se deler av min personlighet som sikkert var åpenbare for andre, men som ikke var det for meg selv, da jeg gikk i terapi, sier Siri Hustvedt

(Foto: Sveinung Uddu Ystad)

Skrevet i hjernen

Vakre tepper, kunst og familiebilder dominerer stuene i første etasje. Kulturell kapital og en følelse av takhøyde preger hjemmet til Siri Hustvedt og Paul Auster. Hustvedt leser mye; både skjønnlitteratur og fagbøker, blant annet om nevrobiologi, som hun er blitt sterkt opptatt av de siste årene. Hun er engasjert i en forening for personer som er interessert i nevrobiologi og psykologi.

Fagbøker om psykologi kastet hun seg over allerede i ungdomsskolen.

– Jeg har alltid vært opptatt av hvem vi er og hvordan vi utvikler oss til dem vi er. Både psykologien og nevrobiologien forklarer mye av dette. Jeg tror at kunnskap om hjernen vil bli stadig viktigere i tiden framover. Forskning viser jo blant annet at terapi endrer hjernen, sier hun.


Siri Hustvedt har selv, da hun var yngre, hatt nytte av terapi.

– Da jeg studerte, oppsøkte jeg psykolog. I begynnelsen bare gråt jeg. Han oppdaget at jeg var plaget av tanker om at jeg kunne komme til å skade noen, men forklarte meg rolig at han anså akkurat det som helt usannsynlig. Det virket utrolig frigjørende på meg. Jeg fikk hjelp til å se deler av min personlighet som sikkert var åpenbare for andre, men som ikke var det for meg selv.
Siri Hustvedt har beskrevet møtet med psykologen i et av essayene sine. Alle essayene er, ifølge forfatteren, tatt rett fra egen virkelighet.

Finne andres stemmer

I forbindelse med «The Sorrows of an American» har Hustvedt uttalt at hun godt kunne tenke seg å bli psykiater, som hovedpersonen i boka.

– Forfatteryrket er ikke så forskjellig fra terapeutens. Når man skriver fiksjon, bruker man mye krefter på å leve seg inn i andres liv og på å finne fram til deres forskjellige stemmer. Det gjør også psykiateren. Å klare å sette ord på opplevelser som er fortiet, kan føre til en enorm lettelse og helbredelse i både bøkenes og psykiatriens verden.

– Synes du ikke ofte at språket blir veldig begrenset, at ordene kommer til kort?

– Hele min ambisjon som forfatter er å sette ord på det som ikke lar seg beskrive. Jeg prøver å få tak i biter av tilværelsen som ikke handler om språk.

– Det virker som om alt du gjør er svært bearbeidet?

– Jeg er svært bevisst på hva jeg skriver, samtidig som det å skrive også handler om det ubevisste. Det blir som et musikkstykke, som en fuge. Noen ganger vet jeg ikke hva jeg holder på med, men så ser jeg senere mønsteret og repetisjonene i det jeg har skrevet.

– Du liker ikke at forfattere kaller seg profesjonelle løgnere?

– Helt klart ikke. Selv søker jeg alltid etter en emosjonell sannhet. For meg krever det å skrive en åpenhet som gjør at jeg må overvinne redselen for det materialet jeg jobber med. Det er ofte smertefullt. Det var nesten uutholdelig å skrive om paret i «Det jeg elsket», som mistet barnet livet deres kretset rundt. Men jeg ville ikke skrevet om det, hvis jeg ikke også kunne fortelle om overlevelsesevne og håp.

«Det mest skremmende i den menneskelige natur er mangel på empati.»

Kreative psykoser

Hver uke drar Siri Hustvedt til psykiatrisk avdeling ved New York University Hospital for å undervise pasientene i kreativ skriving. Det har hun gjort i to år.

– Jeg identifiserer meg med pasientene, enten de har depresjon, schizofreni, bipolar lidelse eller sliter med forskjellige former for avhengighet. Alt dreier seg jo om grader av menneskelige egenskaper. Bipolar lidelse, for eksempel, kan likne på de opp- og nedturene mange av oss er igjennom, bare at det tas fullstendig ut.

Hustvedt har selv vært innlagt på nevrologisk avdeling på grunn av sterk migrene. Der fikk hun antipsykotiske piller mot migrene, uten at det hjalp.

– Når du er innlagt, tas du ut av den vanlige hverdagen og høflighetsfrasene kan skrelles vekk, sier hun og forteller at hun sjelden opplever like mye intensitet som når hun underviser psykisk syke.
Som regel tar hun utgangspunkt i poesi, der hvert ord har en emosjonell verdi.

– Jeg har noen svært psykotiske personer i klassen min og de skriver overveiende bedre enn de andre. Det klinger rett og slett bedre. Psykoser bringer fram mye verbal energi, ofte veldig ukonvensjonell. Av og til deltar ansatte i undervisningen og deres språk er gjerne forutsigbart og klisjefylt, ler hun. Dette er en jobb hun liker:

– Jeg er rett og slett ganske god til dette og blir ikke usikker i møtet med psykisk syke.

– I flere av bøkene dine beskriver du personer som bruker eller utleverer andre, ofte som del av et kunstnerisk prosjekt. Såkalte stalkere går igjen.

– Jeg har en innebygd redsel overfor personer som stjeler andres identitet. Og er veldig ambivalent når det gjelder denne problematikken. Kunst skal jo være ubarmhjertig, men det betyr ikke at kunstneren skal tråkke på andre. Det mest skremmende i den menneskelige natur er mangel på empati. Det er til å bli vettskremt av når evnen til å sette seg inn i andres følelser ikke er der. Da kan hva som helst skje.

«Jeg tilbrakte mye tid på sykehuset da jeg var baby.»

Som mann

I Siri Hustvedts første roman, «The Blindfold», ifører den kvinnelige hovedpersonen seg mannsklær på sine nattlige vandringer i New York. Det gir henne en gange og en selvtillit hun ikke har som kvinne. I de to siste bøkene er også hovedpersonene menn.

– Å krysse kjønnsrollemønstrene er interessant. Vi har alle både det kvinnelige og det mannlige i oss, til tross for at kvinner og menn er svært forskjellige. Kvinner går ikke rundt og fantaserer om nakne menn 30 ganger om dagen, slik menn ofte gjør om kvinner. Samtidig har mannsfiguren og mannsstemmen en sterk autoritet. Det har vært en glede å skrive fra et mannlig ståsted.

I «The Sorrows of an American» beskriver Siri Hustvedt hvordan hovedpersonen Erik irriterer seg over søsteren Ingas småskjelvinger, som kommer når hun er anspent.

– Hvor mye av Inga er det i deg selv?

– Mye, sier Siri Hustvedt og ler.

– Det var befriende å beskrive den litt nevrotiske Inga gjennom brorens blikk. Hennes «worst case»-scenarier fikk et komikkens skjær. Selv vet jeg at jeg har en skjørhet i meg, som hele tiden er der og som jeg har lært meg å leve med.

– Hva kommer skjørheten av?


– Jeg tilbrakte mye tid på sykehuset da jeg var baby. Moren min trodde lenge hun skulle miste meg. Hvor mye dette har påvirket meg, vet jeg ikke. Men jeg bærer nok på et ubevisst minne om å ha vært overlatt til meg selv som helt liten.

Både i essay og i artikler har Siri Hustvedt beskrevet migrenen som har preget livet hennes fra hun var barn. Smerte, kvalme og hallusinasjoner har vært faste følgesvenner.

– Da jeg var yngre, hadde jeg minst én gang i året alvorlige anfall med masse oppkast. Med årene har intensiteten i smertene gitt seg. Jeg prøver å ikke se migrenen som noe som er atskilt fra meg, men å kjenne på signalene og å ta den alvorlig. Jeg lever et regelmessig liv og legger meg nedpå og prøver å slappe av straks jeg kjenner signalene. Jeg gjør avslappingsøvelser, stretching, trim og yoga. Det har en god effekt på hele systemet. Jeg går virkelig inn for å ta vare på meg selv, sier hun og strekker kroppen.

Klokken nærmer seg fem på ettermiddagen og Siri Hustvedts private yogalærer skal komme innom og gjøre øvelser med henne.

bilde av Siri Hustvedt

familien viktigst nå

– Da jeg var yngre, hadde jeg behov for luft under vingene og for å skape avstand til det jeg kom fra, sier Siri Hustvedt.

(Foto: Sveinung Uddu Ystad)

Det aller viktigste

Arbeidsdagen nærmer seg slutten. Paul Auster kommer hjem fra sitt skrivested med sine karakteristiske solbriller og hilser på: «Noen fra Norge. Hyggelig!» Så er det rett bort på svareren for å spille av beskjeden fra kvinnen fra butikken. Fortsatt ingen melding fra datteren.

Om det er vanskelig å være gift med en som gjør det samme som henne? Siri Hustvedt har fått spørsmålet før. Nei, det er et privilegium å kjenne godt til hva den andre driver med, å kunne lese hverandres tekster og å kunne diskutere litteratur, kunst, film og alt annet de har felles.

Mannen, datteren, moren og de fire søstrene og deres familier blir i det hele tatt mer og mer viktige for henne, jo eldre hun blir, forteller hun.

– Da jeg var yngre, hadde jeg behov for luft under vingene og for å skape avstand til det jeg kom fra. Som middelaldrende merker jeg at familien er det aller viktigste. Jeg har sterkt behov for å forholde meg til det som er kjent og stabilt, sier Siri Hustvedt. Så er det tid for yoga. •