Først ute

– Jeg er bipolar, og kunne ikke la det bli en hemmelighet. Jeg vil bære en fakkel for alle som er syke, sier Karin Yrvin.

(Foto: Paal Audestad)

– Jeg vil ikke si hvor lenge siden det er jeg fikk diagnosen. Jeg føler det er for privat.
Karin Yrvin har en myndig mine. Hun har blitt med ut av Stortinget og inn på et spisested i nærheten for å snakke om at hun har bipolar lidelse, det som tidligere ble kalt manisk depressiv lidelse, men hun setter tydelige grenser for hva hun vil svare på.

– Jeg vil gjerne gi honnør til artisten Rigmor Galtung, for hennes bok har betydd mye for meg. Det er ekstremt viktig at hun tør å åpne den innerste døren. Men slik er ikke jeg. Jeg er en mye mer privat person.

Yrvin har mørkt, halvlangt hår, store blå øyne og en pen, rosa bluse på seg. Hun sitter rett i stolen, er alvorlig og konsentrert.

– Jeg er åpen for innspill om hva jeg som politiker bør ta opp. For eksempel mangler det et kompetansesenter på bipolar lidelse. Det finnes på ADHD. Hvorfor ikke på bipolar lidelse, som fortsatt har et mystisk preg fordi de fleste vet så lite om lidelsen?

Rørende respons

Reaksjonene etter at Yrvin i våres skrev en kronikk i Aftenposten om sin kroniske lidelse, har vært mange og positive.

– Jeg ble overrasket over hvor positiv mottakelsen ble. Både via e-post, tekstmeldinger og telefon har jeg fått svært mange tilbakemeldinger. Responsen fra pårørende og fra mennesker som selv har bipolar lidelse, har vært veldig rørende. Jeg brukte mye tid på å skrive kronikken, og lette etter ord som kunne skape gjenkjennelse, samtidig som jeg ville ha fram at dette er en alvorlig tilstand.

– Du har også brukt sanger som metafor for å forklare det?

– Ja, jeg sa at jeg kunne føle meg som han i «Tøff i pysjamas» den ene dagen, men også i perioder identifisere meg sterkt med sangene til Bjørn Eidsvåg, sier Yrvin og smiler.
Bipolar lidelse er en stemningslidelse, der man svinger mellom perioder hvor man er høyt oppe, og perioder hvor man er langt nede.

– Forelskelse er vel en tilstand man kjenner seg igjen i. Den tilstanden kan sammenlignes med hvordan man har det som bipolar når man har det bra. Mens det å ha depresjon er å være veldig trist.

Familien og de nærmeste vennene var informert om at hun skulle gå ut offentlig. Arbeidsgiveren var også orientert på forhånd.

– Jeg ga kronikken til partisekretær Raymond Johansen før den kom på trykk. Jeg sendte den på mail til ham, slik at jeg slapp å se reaksjonen, sier hun og smiler litt ned i bordet.

«Jeg har ingen garanti for at det ikke blir stille rundt meg om en stund.»

Frykter stillhet

Mange i Arbeiderpartiet sa at de ble overrasket og at de ikke ante at hun var syk, forteller Yrvin.

– Ingen kan se på noen om de har bipolar lidelse. Jeg har gjort dette for saken, for at det skal bli slutt med diskriminering, og jeg er villig til å betale en høy pris. Det kan jo hende det er snakking i krokene. Jeg har ingen garanti for at det ikke blir stille rundt meg om en stund.

– Men hvis du fryses ut av posisjoner etter dette, vil det vel være opplagt at det er diskriminering?

– Jeg vet ikke. Jeg hadde regnet med at noen ville si at man ikke kan sitte på Stortinget hvis man har bipolar lidelse. Det har nok vært stortingsrepresentanter før som har hatt dette, men som har valgt å ikke si noe. For meg ble det umulig å leve med en så stor hemmelighet når jeg samtidig jobber for at alle skal med. Jens sa det også. Det er bare åpenhet som gjelder, sa han.

(Foto: Paal Audestad)

Blitt så rolig

Yrvin hadde snakket med flere som har bipolar lidelse før hun gikk ut offentlig, og fått bekreftet egen opplevelse av å være følsom og sårbar overfor andres reaksjoner. Hun har en søster som er psykolog, og som har hjulpet henne mye.

– Forloveren min er også psykolog. Hun har skjønt lenge før meg at jeg har vært syk. Jeg har hatt masse fordommer mot denne diagnosen. Moren min møtte forresten Gro Harlem Brundtland helt tilfeldig en dag, og hun sa det var så flott at jeg sto fram. Det var en kommentar som varmet, og som betydde mye, ikke minst for moren min. Så kronikken har også hatt den effekten at mine pårørende har fått mye støtte. Det er viktig for meg, for det er veldig krevende å være pårørende.

Yrvin er blitt bevisst på søvn og rytme. Hun legger seg til samme tid hver kveld, og står opp til samme tid hver morgen.

– Så har jeg begynt med omega-3, tar en tablett hver morgen siden jeg ikke drikker tran. Men det viktigste for meg er at jeg tar epilepsimedisin. Den gjør at jeg er frisk og symptomfri. Pillene forebygger nye sykdomsanfall. Jeg merker at jeg er blitt grundigere i jobben min. I starten var jeg redd jeg ikke skulle bli glad igjen, men det er jeg, selv om jeg ikke kjenner så intens livsfølelse som før.

– Du skrev i kronikken at du er frisk 99 prosent av tiden, men det er vel å bagatellisere bipolar lidelse?

– For meg er dette sant, og ikke noe jeg sier for å bagatellisere bipolar lidelse. Jeg er veldig opptatt av å ta medisinen min, og er faktisk ikke syk. Men jeg kan bli syk igjen, særlig hvis jeg slutter å ta medisiner. Jeg har pillene liggende overalt, for ikke å glemme å ta dem. Etter at jeg begynte med epilepsimedisin, får jeg høre at jeg er blitt så rolig.

Yrvin ser en stund ut av vinduet.

– Noen ganger tenker jeg: Er dette meg, eller er det medisinen? Jeg skulle gjerne kjent forskjellen.

​ Tenker strategi

Hun er første vara til Stortinget. Det betyr at hun må stille hver gang en av de andre er på reise eller av andre grunner ikke kan møte. Dermed er hun ganske ofte på Stortinget, som representant for Arbeiderpartiet. Ellers jobber hun på partikontoret på Youngstorget, der hun er politisk rådgiver og skriver taler, jobber med partiprogrammet og tenker strategi.

– Hva er din hjertesak?

– Det skal være en styrke for et samfunn at alle er med, og at man er inkludert selv om man ikke er helt A4. Hvis man ikke er i stand til å være i jobb, for eksempel, skal man ikke måtte gå med bøyd nakke og bli oppfattet som en snylter. Det er ikke sånn at bare vi kutter ut trygden, så kommer alle i arbeid. Noen er ikke i stand til å jobbe, og det skal det tas høyde for. Men jeg er også opptatt av at det ikke legges masse begrensninger på en person bare fordi vedkommende har fått en diagnose, sier Yrvin.

Hun trives godt på Stortinget, sier hun.

– Jeg er veldig heldig. Men det er en risiko for at arbeidsmarkedet lukker seg når du sier at du har en psykisk lidelse. Det er ikke vanlig i dag at dette er noe man forteller på et jobbintervju.
«Diskrimineringen må havne på historias skraphaug,» skrev Yrvin i Aftenposten-kronikken.

– Som generalsekretær i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse jobbet jeg tett på homofile og deres kamp for likeverd. Jeg ser mange likhetstrekk med den kampen vi nå må føre. Vi er ikke kommet dit at vi går i fakkeltog, men på et tidspunkt må man det. Det skal ikke være skammelig å ha en sykdom. Det er umoderne å gjemme bort sykdom eller forveksle sykdom med personlighetstrekk. Annenhver innbygger vil før eller siden oppleve problemer knyttet til psykisk helse. Jeg vil bære en fakkel for alle som er syke.

«The black dog»

Mange er opptatt av hvilke begreper man bruker på ulike psykiske tilstander. Man skal ikke si at en person er schizofren, men at vedkommende har schizofreni-diagnose. Fordi en person aldri bare er en diagnose. Men Karin Yrvin er ikke opptatt av slike nyanseringer.

– Jeg er bipolar, sier hun. – Det gjør ingen forskjell for folk hva jeg kaller det. De fleste vet for lite om lidelsen uansett. Jeg vil først og fremst bidra med kunnskap om hva det er.
Hun ser meg rett i øynene.

– For meg er det viktig å få fram at dette er meg. Churchill kalte depresjonene sine «the black dog». Det er fint, og da sier man at det er noe som ligger på siden av personen. Jeg er ikke så opptatt av hva vi kaller det. Jeg synes mer synd på alle som ikke får behandling. Det tar ofte ti år før man får diagnosen, og dermed riktig behandling. Det ligger nok mye skjult i alkoholisme og annet rusmisbruk.

Som representant på Stortinget er hun den første til å fortelle om en kronisk psykisk lidelse. Andre har fortalt at de har opplevd sykdom som de er blitt friske av.

– Det er derfor jeg ikke er sikker på ennå hvilken pris jeg må betale for at jeg gikk ut offentlig. Det koster å være først. I andre land er det blitt veldig stille rundt politikere som har vært åpne. Jeg har ingen garanti for at det ikke skjer meg også.

«Jeg sitter ikke nederst ved bordet, og jeg nekter å skamme meg fordi jeg har en kronisk lidelse»

Bør bli ikke-tema

Målet er at det ikke skal være noe tema om man har psykiske problemer eller ikke.

– Se på homofiles kamp. Uten sammenligning for øvrig, for homofili er ikke en sykdom. Nå, 10-15 år etter at det sto på som verst, snakker man ikke om det. Det er kjedelig å snakke om en persons seksuelle legning. Slik bør det bli med psykiske lidelser også.

– Hva kan Arbeiderpartiet gjøre for at samfunnet skal bli rausere?


– Snu bevisbyrden. Ikke se på begrensningene, men på hva den enkelte kan bidra med. Her har hele venstresiden et stort ansvar. Det er vesensforskjell på høyresidens veldedighet overfor «de andre» og venstresidens arbeid for inkludering. Jeg sitter ikke nederst ved bordet, og jeg nekter å skamme meg fordi jeg har en kronisk lidelse. Jeg har skammet meg enormt mye, slik jeg vet andre som er annerledes, gjør.

Vi tar følge tilbake til Stortinget. Yrvin virker fortsatt veldig konsentrert.

– Jeg har aldri snakket så personlig om sykdommen før i dag, sier hun •