Ceausescus barn

Om spedbarnet kunne snakke, og om det hadde innsikt i sin egen utvikling, kunne det kanskje ha sagt noe slikt: «Jeg er, fordi du tenker på meg.»

Det finnes ikke et jeg uten et du. Vi blir ikke oss selv av oss selv. Et barn er helt prisgitt de andre. Det uferdige barnet kaster sine følelser ut i verden, og så får det seg selv tilbake ved at følelser bekreftes og reguleres av de voksne. Slik tar det psykologiske selvet form. Mat og klær er en forutsetning, men viktigere er hvordan de voksne har barnet i mente som en aktiv oppmerksomhet og interesse.

Jeg er for tiden engasjert i sped- og småbarn, både privat og faglig. Det er på godt og vondt. Det finnes knapt noe vakrere enn spedbarnet og moren som speiler hverandre i ansiktenes mimikk, i lek og lyder. Det finnes knapt noe vondere enn når kontakten ikke er der. Et uferdig menneske er overlatt til seg selv. Morens eller farens oppmerksomhet kan i stedet være rettet mot russuget, eller mot angsten, depresjonen eller selvopptattheten. Det gode nok foreldreblikket på barnet brister.

Etter en dårlig dag på jobb hentet jeg to bøker fra hyllen. Jeg ville gjøre dagen enda verre. Det kan vokse erkjennelser ut av miseren. Den ene var en tegneseriebok om psykologen Harry Harlow som på 1950-tallet tok nyfødte apebarn fra mødrene og plasserte dem i et bur med to kunstige morsfigurer. Den ene var en stålsylinder med en tåteflaske. Den andre var en oppvarmet treanretning med et pelslignende materiale, og den kunne gynge frem og tilbake. Barna foretrakk den pelskledde de kunne klamre seg til, til tross for at de ikke fikk mat. Apebarnas behov for nærhet til denne ”moren” var så sterk at de fortsatte å klamre seg til denne selv når den ble gjort direkte smertefull med spikre som tidvis stakk ut fra den.

Children of Ceausescu var den andre boken til å gni det vonde inn. Det er bilder av barn som var i de beryktede barnehjemmene i diktatoren Ceausescus Romania. Barnehjemmene var et resultat av diktatorens grandiose sans for seg selv. Han ønsket stadig flere rumenere. Barna skulle være ”landets lys”, og Ceausescu var ”alle barns far”. Derfor ble ikke bare abort, men også prevensjon kriminalisert. Kvinnene ble beordret til å føde fem barn. Mange mødre ble arrestert på grunn av illegale aborter, mens andre døde som konsekvens av behandlingen i de svarte klinikkene. I forordet til boken skriver nobelprisvinneren i litteratur Herta Müller at mange sorgtyngete, skyldridde fedre forsvant inn i alkoholismen, om de ikke allerede var der fra før. Og mange fattige foreldre hadde ikke råd til å ta hånd om barna sine. To hundre tusen rumenske barn ble stuet vekk i barnehjem med minimalt med kjærlig omsorg.

Disse rumenske barna er tragisk blitt et av de nyere naturlige eksperimentene som lærer oss om hva tilknytning betyr for menneskets utvikling. Overgrep og mishandling forekom, men de fleste ble nok ikke utsatt for vold. De fikk både mat og grunnleggende fysisk pleie. Men de fikk få muligheter til å knytte nære bånd til det sparsomme og ufaglærte personalet. Flere av de minste barna ble liggende i sine kurver det meste av døgnet, og de fikk mat via fastmonterte tåteflasker. De eldre hadde ytterst liten tilgang til voksne som sang, snakket, lekte eller trøstet, og som veiledet dem i det store og krevende som heter livet.

Ceausescu ble henrettet sammen med sin kone i 1989. Da ble disse forferdelige barnehjemmene til TV-bilder i en hel verden. Oppmerksomheten bidro til at mange av barna ble adoptert til USA, England og andre vestlige land.

Nå er de i tjue- og trettiårene. Hvordan har det gått med dem?

Rett etter ankomst til sine nye hjem søkte mange av barna kontakt for nesten enhver pris, hos kjente og ukjente. Mange hadde fått hemmet sin utvikling av intelligens. De var motorisk klossete, manglet språk, og de hadde vansker med å kommunisere og samhandle. De hadde vansker med å skaffe seg venner og holde på dem. Konsentrasjonsproblemer var vanlig, med trekk som ligner det vi beskriver som ADHD eller autisme.
Det viste seg betydningsfulle forskjeller i aldre. For de minste, under åtte måneders alder, ble mye normalisert da de kom i gode hjem. De utviklet seg både kroppslig og intellektuelt i likhet med andre barn. Svært mange, over åtte måneder, tok aldri igjen forspranget. De lyktes ikke med å utvikle følelsesmessige, sosiale og intellektuelle ferdigheter. Mange av dem lever i dag med forhøyet nivå av kroppens stresshormon kortisol. Tilknytningssvikten fra den gang sitter i dag i kropp og sinn.

Strengt tatt vet vi hva spedbarnet ville si, om det hadde kunnet snakke. •