Er vi med på mobbingen?

Mobbing er farlig. Dette vet vi bedre enn noensinne, fordi nyheter reiser fortere og bredere enn før.

Skoler i Norge har hatt antimobbeprogrammer i flere tiår. Det er bra. Men det er tydeligvis ikke nok. Eller kanskje det ikke er bare bra heller. Det er lett å forestille seg at skolene slapper av i arbeidet mot mobbing nettopp fordi de har innført antimobbeprogrammer. Man tenker at den jobben er gjort, og krysser av på et tenkt skjema for «psykososialt læringsmiljø» når klassesettene er bestilt.

Antall er ikke så viktig i denne sammenhengen, for når ett barn plages, er det både ulovlig og fryktelig i seg selv. Den ferskeste elevundersøkelsen, fra 2015, viser imidlertid at 4,8 prosent av elever i grunnskolen har opplevd mobbing. Det kan også være mange flere. Oversatt til reelle størrelser, vil det si 29 925 barn. Jo, antall er viktig likevel. Nesten 30 000 barn, og det er de som foreller noe om det.

«Trakassering og plaging er ikke funnet opp av barn.»

Foreldre må ta større ansvar for barn som mobber, sier psykolog Willy-Tore Mørch i et intervju her i bladet. Mange kan nok ikke tenke seg at ens barn mobber eller plager andre barn. Kanskje er det så ubehagelig at vi ikke vil tenke det? Statistisk sett er det likevel en viss sjanse for at det skjer, så man bør tenke den tanken helt ut. Og når man har stilt det spørsmålet, må man gå videre og spørre om hvor mobbingen kommer fra. Trakassering og plaging er ikke funnet opp av barn. Kanskje vi må erkjenne at ondet kommer fra oss selv. På samme måte som at det bor et godt menneske i alle, bor det ikke et ondt også, eller kimen til et ondt i alle fall?

Dermed må vi også spørre om hvor grensen mellom mobberen og den som ikke mobber, går. Er det nok å ikke mobbe noen, eller er vi med på det når vi ikke stopper det? Vi vet, som nevnt, hvor farlig mobbing er, og hvor ofte det skjer. Det vil si, sannsynligvis skjer det enda oftere enn vi tror, siden det er vondt å snakke om. Er vi med på det?

Vi må ikke finne oss i at barn utsettes for alvorlige skader for livet. Alle må ta ansvar for å få en slutt på en helt unødvendig påføring av lidelse og skam. Alle. •