Dunk i taket

Bestemor snakket ofte om en som het Rakel. Rakel hadde gjort ditt, og så gjorde hun datt, fortalte bestemor. Det var tydelig noe særskilt med Rakel.

illustrasjon av Finn Graff
(Illustrasjon: Finn Graff)

Bestemor bodde i første etasje, i en ettromsleilighet. Jeg gikk til melkebutikken for henne og handlet. Når hele familien hennes var på besøk og spiste middag en søndag, og de tre sønnene hennes diskuterte noe etter maten, kunne det plutselig dunke i taket over oss. Det var nabofrua, som ikke hadde barn, og som syntes vi lagde støy. Da måtte vi være stille.

Jeg har hørt om det fra andre også. Det var ikke så uvanlig hvis du var barnløs, da hadde du rett til å dunke i gulvet med en stokk hvis unger lagde bråk. Og hvis du ikke hadde en stokk, kunne du bruke langkosten, snu den opp ned og smelle den flere ganger i gulvet.

Nå skulle det tatt seg ut. Jeg synes jeg ser det. Ungene i gården vår kappes om å skrike høyest når de er ute og leker. Munnen min er som en strek idet jeg lukker vinduene hardt igjen. Men jeg sier ikke noe.

Rakel var bestemors halvsøster. Moren til bestemor døde nemlig da bestemor var liten, og da giftet faren seg på nytt, med sin svigerinne, likeså godt. Han giftet seg med sin avdøde kones yngre søster. Bestemor fikk en stemor som var hennes tante, og så etter hvert en halvsøster. Rakel. Bestemor flyttet heldigvis fra bygda og fra gården hun kom fra, inn til storbyen. Jeg tror ikke hun reiste så ofte tilbake.

Alt var som det skulle være. Menn kunne godt være uvennlige, bare de var arbeidsomme, leste jeg i avisa forleden. Mens kvinner skulle være omgjengelige, og ha et stabilt humør (!). Oldefar, som satt alene igjen med en barneflokk da kona døde, han måtte bare finne en ny, helst med stabilt humør altså, som kunne ta seg av ungene hans fort som svint.

Kanskje ikke så romantisk, men hvem vet, det kunne jo også ha vært øyeblikk av lykke? Man fikk ta det man fikk, og ikke være kravstor.

Bygdedyret var ikke bare aktivt på bygda. Også i industribyene var det hard kustus. De er uten industri nå, men bærer fortsatt preg av den gamle kulturen, der det var samling i bånn, og kom ikke her og tro at du er noe. Hold deg til dine egne, de som er nederst. Du er ikke bedre enn oss andre. Skjønner du ikke det, dunker vi deg i hodet med stokken.

Og reiser du ut, vekk fra småligheten, inn til storbyen der du kan gjemme deg i mengden, så må du ikke tro at du kan komme tilbake hit og bli tatt imot med respekt og raushet. Vi spør ikke hvordan det går, må du tro. Vi er ikke dumme, heller. •