Dronning i tårnet

Hun har vært Veitvet-mester i sjakk, har et nesten religiøst forhold til bibliotekfilialer, og har kjent på maktesløsheten som pårørende i møte med psykisk lidelse.

Marianne Borgen

Marianne Borgen:

– Vekk med skammen

(Foto: Paal Audestad)

– Vi må ta vekk skammen rundt psykiske problemer. Selv om det er blitt mer åpenhet enn før, gjenstår det å vise hvor vanlig psykisk lidelse er, også det å være pårørende.

Marianne Borgen ser plutselig alvorlig og litt fortvilet ut. Intervjuet har vart en times tid, og ordføreren har vært blid og sprudlende oghar fortalt om oppveksten på Veitvet og alle skiarrangementene hun deltok på i vinter, men så sier hun:

– Jeg har vært pårørende. Jeg har sett på nært hold hva det gjør med en familie hvor en har psykisk lidelse. Den maktesløsheten man kjenner, hvor redd man er i perioder, og hvor dårlig samvittighet man har, det har jeg kjent på.

Først og fremst er det som svigerdatter hun har følt på det.

– Jeg er veldig opptatt av at vi må snakke med barn av psykisk syke om skyld og skam. Dette jobbet vi mye med da jeg var ansatt i Redd Barna. Vi hadde et prosjekt på Blakstad sykehus. Barna til pasientene fikk en samtalegruppe og fikk oppleve at de ikke var alene med sine erfaringer. Barna fikk det bedre, og foreldrene, som var innlagt, fikk det også mye bedre.

Travel dame

Hun spiser grønnsaksuppe. Da vi kom inn i den rolige vegetarkafeen like ved Oslo rådhus, var ordføreren godt kjent der fra før, og utbrøt: – De har veldig gode supper her!

Hun er iført en skigenser, genseren til VM i skiskyting 2016, og mørke bukser.

Denne vinteren ble det kanskje litt vel mye vintersport som ordføreren måtte stille opp på. Men på alle bilder smiler Marianne Borgen fornøyd.

– Jeg var på Bøler bibliotek og spilte sjakk sammen med asylsøkere for noen kvelder siden. Og forleden var jeg på Rødtvet sykehjem og holdt tale for fire kvinner som nettopp fylte 100 år.

Borgen holdt tale på sykehjemmet og berømmet 100-åringene for den innsatsen disse kvinnene hadde lagt ned for velferdsutvikling og likestilling.

– Mor var aktiv i styre og stell på lokalplanet. Foreldrene mine var ikke partipolitisk aktive, men samfunnsengasjerte. Først og fremst var de opptatt av at broren min og jeg skulle få en god utdannelse.

Marianne Borgen

Pårørende

– Jeg har sett på nært hold hva det gjør med en familie hvor en har psykisk lidelse.

(Foto: Paal Audestad)

Barndommens gate

Borgen snakker fort og har masse å fortelle om drabantbyen Veitvet i Groruddalen, i klondyke-tiden på 1950-tallet.

– Da jeg var tre år, fikk mor og far tildelt en leilighet på Veitvet, en toetasjes på 90 kvadratmeter, med tre soverom. Foreldrene mine synes det var så digert, så de leide ut et soverom i starten. Innskuddet var på 5–6000 kroner, det tilsvarte en halv årslønn. Den gangen var det sosial boligbygging. I dag betaler mange fire ganger en årslønn for å bo.

For familien Borgen, og mange andre, ble Veitvet et paradis på jord. Familien hadde bodd på et rom hos hennes mormor og morfar på Bislett, mens mange kom til Veitvet fra indre øst og andre rundt omkring fra hele landet.

– Byggherren Selvaag var omstridt den gangen, det ble sagt at boligene skulle holde i om lag ti år. En gang da faren min ble sint på broren min, slo han knyttneven inn i veggen mellom kjøkkenet og badet. Det var ikke så veldig hardt han slo. – Nå er det nok, sa han, og slo knyttneven inn i veggen, men hånda gikk tvers igjennom.

– Var det skummelt også, en guttegjeng ble kalt Veitvet-gjengen?

– Ja. Mor nekta oss å gå på Veitvet-klubben. Landets første kjøpesenter lå på Veitvet. Der var det blant annet fritidsklubb, softis-bar, platebutikk og bibliotek. Vi gikk på biblioteket etter skoletid og gjorde lekser. Bibliotekarene hjalp oss til å finne fram i oppslagsverk, de hjalp oss til å bli flinke på skolen. Våre foreldre hadde jo ikke mye utdannelse. Bibliotekene var medvirkende til at vi klarte oss bra. Jeg blir nesten religiøs når jeg tenker på bibliotekenes betydning, sier Borgen.

I dag er filialen på Veivet nedlagt, forteller hun. Sannsynligvis var Marianne Borgen på biblioteket samtidig med forfatteren Per Petterson, som har sagt at biblioteket på Veitvet var avgjørende for at han ble forfatter.

– Er du den første ordføreren fra Groruddalen?

Marianne Borgen svarer ikke med en gang. Hun er opptatt av å være hele byens ordfører.

– Sannsynligvis er jeg det. Jeg er den andre kvinnen som er ordfører i Oslo, og den første fra SV. Den første kvinnen, Ann-Marit Sæbønes fra Arbeiderpartiet, var faktisk forlover i mitt bryllup. Vi ble venninner i studietiden, forteller hun med et smil.

«Det var ikke noe gøy i det hele tatt. Allerede da jeg ble konfirmert, var jeg 1,82 høy.»

Flaggstanga

Suppeskålen står halvspist igjen når hun reiser seg og blir med fotografen ut for å ta bilder. De kommer sammen inn igjen, småpratende, og fotografen er tydelig høyere enn henne.

– Men jeg har lest at du er 1,82 høy?

– Kanskje jeg har krympet litt, sier hun håpefullt.
Så forteller hun at hun ble ertet i oppveksten for at hun var så høy. Hun gikk i en ren jenteklasse. Det var ikke snakk om modellhøyde på den tiden.

– Det var ikke noe gøy i det hele tatt. Allerede da jeg ble konfirmert, var jeg 1,82 høy. Jeg ble kalt «stakan» og «flaggstanga». Det var så vanskelig å finne klær som passet, og sko! Da klassebildene skulle tas, måtte jeg alltid stå bakerst. Og da vi skulle spille teater, måtte jeg ha gutteroller. Nei, jeg var absolutt ikke kul og stilig, sier hun.

Fortsatt henger det et lite smil rundt munnen hennes, men det er litt mer påklistret nå.

– Jeg ble flink på skolen, og sint på urettferdighet. Til sammen har jeg jobbet i 30 år for barns rettigheter, i Barneombudet, hos Fylkesmannen i Oslo og i Redd Barna. Da jeg søkte jobb hos Fylkesmannen, var det Kåre Willoch som var fylkesmann, og han hadde sett gjennom karakterene mine. – Du som hadde S i matematikk på realskolen, hvorfor gikk du engelsklinjen på gymnaset og ikke reallinjen? spurte han. Da måtte jeg forklare at slik var det før, jenter skulle gå engelsklinjen, gutter reallinjen.

Satt bort

Borgen ble til slutt sosiolog og SV-politiker. Da hun satt i bystyret rundt 1980, hadde hun med sin førstefødte på møter og ammet babyen. Da ble det oppstyr.

– Det ble skrevet om det i Aftenposten. Det var noen som synes det gikk langt over streken at babyer ble ammet i Rådhuset. Jeg ga meg etter hvert i kommunepolitikken fordi jeg fikk flere barn. Men så kom jeg tilbake i bystyret i 1996, selv om jeg ikke var så profilert i Oslo-politikken da, siden jeg frontet Redd Barna.

– Stemmer det at faren din hadde en ganske tøff barndom?

– Far ble satt bort på en gård, fordi moren hans døde da han var fire-fem år gammel. Det var datidens barnevern. Han fortalte veldig lite om barndommen sin. Jeg tror ikke han var utsatt for overgrep, det handlet vel mer om et savn. I hans begravelse kom det en som husket at far fikk besøk av pappaen sin én gang i året. Farfar hadde hatt med seg en godtepose. Vi hørte aldri et ord om farfar, vi trodde han hadde vært død, han også.

Borgen angrer på at hun ikke presset faren sin til å fortelle mer.

– Men han var veldig opptatt av at vi skulle ha det bra. Det ble så viktig for ham som ikke hadde fått vokse opp med sin familie. Han hadde mange søsken, som han ikke hadde noen kontakt med.

Storebroren til Marianne Borgen, journalisten og dokumentarfilmskaperen Erling Borgen, var den som sto for det partipolitiske engasjementet i familien. Han var med i redaksjonen i Orientering, avisen til partiet SF, forløperen til SV.

– Mens jeg drev med skoleavisa på Sofienberg skole, Sofaposten het den. Første gang jeg var på besøk på den ordentlige vestkanten i Oslo, var jeg omtrent 20 år og var med en klassevenninne hjem. Jeg ble helt forskrekket da jeg skjønte hvor store forskjeller det er. Etter det ble jeg veldig tent på å jobbe for å utjevne forskjeller.

«Barn er verdensmestere i å skjule familiens fattigdom.»

Sjakk på biblioteket

Langs øyekanten har hun malt en rett, kort strek med eyeliner. Hun forteller om at hun en kort periode drev med friidrett. Høydehopp, selvfølgelig, og basketball.

– Men så var det en lærer som drev med sjakk, og som var en pioner, for han lagde et sjakklag av jenter. Den gang var det bare gutter som spilte sjakk. Vi var det første jentelaget som deltok i Oslo-mesterskapet, og vi fikk en god plassering. Du skulle sett overraskelsen!

Marianne Borgen ble Veitvet-mester i sjakk og spiller fortsatt.

– Nå har Torstein Bae, NRKs ekspertkommentator, tatt initiativ til sjakk på Bøler bibliotek. Vi har invitert asylsøkere. Bibliotekene er perfekte steder til å bli kjent med folk. Det koster ingenting å gå der. Sjakk er en utmerket metode for integrering, for du trenger ikke kunne samme språk, så lenge du kan sjakk.

– Har din bakgrunn blitt ditt verdigrunnlag?

– Ja, det vil jeg absolutt si, svarer hun raskt.
Muligens er det en klassereise å havne på ordførerkontoret. Men kanskje sitter det i veggene at man skal tilhøre det øvre sjiktet i samfunnet for å kunne være ordfører i Oslo?

Marianne Borgen ser skrått vekk og tenker seg om lenge før hun svarer.

– Jeg synes nok ikke det. Det er et profesjonelt kontor. Jeg er overveldet over hvor positivt jeg blir mottatt i alle deler av byen. Kanskje overgangen fra Fabian Stang til meg ikke var så stor, nettopp fordi vi er så forskjellige.

– Men Oslo har et dårlig rykte, det sies det er mye ensomhet i denne byen?

– Nettopp derfor er det så viktig med møteplasser som ikke koster penger, slik som frivillighetssentraler og bibliotek. Gjennom Tøyenløftet har vi fått til gratis aktivitetsskole for barna på Tøyen skole. Slik bør det være i hele byen. Hvis du blir ekskludert fra sosiale aktiviteter som barn, fordi familien din ikke har penger, preger det deg sterkt. Barn er verdensmestere i å skjule familiens fattigdom. Derfor skal ikke skolen for eksempel si: I morgen er det sykkeldag, alle tar med seg sykkel.

Uverdig uten hjelp

Hun virker som en like dønn engasjert person som sin bror.

– Hvorfor skal man få hjelp med en eneste gang hvis man har et hjerteinfarkt, mens hvis barn har psykiske problemer, så skal de gå i månedsvis og vente på hjelp? Situasjonen er uverdig. Barn og unge får en dårlig psykisk helse av ensomhet. Hjelpetilbudet er ikke bra nok. Jeg frykter at sosiale medier forsterker den enkeltes følelse av å stå alene med problemer, fordi man der skal vise fram en vellykket fasade.

– Det er nesten unødvendig å spørre om du har det bra som ordfører?

– Heldigvis jobber jeg jo som politiker. Jeg sitter ikke alene oppe i tårnet. Jeg er bystyremedlem for SV også. Jeg føler et forventningspress, det skal jeg innrømme. Men jeg synes det er moro og er veldig stolt. Jeg har fått tillit, og den tar jeg på dypeste alvor. •

Marianne Borgen

Engasjert

– Barn og unge får en dårlig psykisk helse av ensomhet. Hjelpetilbudet er ikke bra nok.

(Foto: Paal Audestad)