​Bart og by

Alt endrer seg. Før brukte jeg tiden foran speilet til å male meg rundt øynene. Det begynte med en turkis stift som man smurte over øyelokket i fjortenårsalderen, før man tok penselen og malte en tykk, brun eyelinerstrek langs vippekanten. I dag har fjortisene et tykt lag med brunkrem i tillegg, foundation heter det visst.

Illustrasjon Finn Graff

Ettersom man ble litt eldre, dempet man seg noe, men bare litt. Politisk korrekte damer som ikke sminket seg, sendte blikk, og en var til og med så freidig at hun sa at jeg «spilte på kjønnet mitt», jeg husker det ordrett etter over tretti år. Jeg skulle ha svart at det handlet om klasse, ikke kjønn. Der jeg kommer fra, har vi lært å like knalle farger, gullskjorter, lilla øyenskygge.

Vi syntes marineblått var stygt, «soss» gikk med det og jentene som var «soss», hadde en liten perle i øret og seilerstøvler. De brukte vel nesten ikke sminke. Vi så dem når vi dro ned til sentrum og gikk opp til Spikersuppa.

De torde ikke gå så langt ned i Karl Johan som til Jernbanetorget. Noen har fortalt om det. En sa at faren hans nektet ham å gå lenger øst enn til Vika. En annen at hun ikke fikk gå lenger enn til Stortinget. Så delt har byen vært.

– Innflytterne skjønner det ikke, tenker jeg der jeg står foran speilet med pinsett og napper hår fra overleppa. Der gror det som gress. Ingen trenger å fortelle meg hvorfor kvinner med årene blir stadig mer sinte. Barten avslører hvor mye testosteron vi egentlig har i kroppen.

"Hun tok en sytråd og tvinnet rundt hendene sine, og så nappet hun ett og ett hår."

Selvfølgelig vil vi skjule det mest mulig. Derfor havnet jeg på bakrommet i en stoffbutikk i Tøyengata i fjor, hvor en smellvakker ung pakistansk kvinne skulle hjelpe meg. Hun tok en sytråd og tvinnet rundt hendene sine, og så nappet hun ett og ett hår. Det gjorde vondt. Hun lo av meg som ikke kunne bruke sytråd slik. Det kunne alle i Pakistan, sa hun.

Det knøttlille bakrommet var som tatt fra en film, stappfullt av remedier og sysaker. På en divan lå et barn og sov. En voksen kvinne sminket en ung jente borte ved vinduet. I døråpningen sto det en annen dame rett opp og ned og glante på meg, mens jeg satt midt i rommet på en kontorstol og gjorde grimaser.

– Oslo har alltid vært en innflytterby, på godt og vondt, tenker jeg mens jeg finner et nytt hår å nappe. I strøket der barbererne og stoffbutikkene ligger, bodde svenskene for over hundre år siden. De ble uglesett de også, særlig i årene rundt 1905. Nå er det gjengene med somaliske menn som gauler på sitt kaudervelsk, som vi fnyser av idet vi passerer.

Mon tro hva arbeiderdikteren Rudolf Nilsen ville sagt, hvis han hadde kunnet komme tilbake og sett seg selv naken på en statue på en plass oppkalt etter seg selv? Rett ved ligger skøytebanen der dagens gategutter briljerer. Han hadde nok kjent seg godt igjen i byen. Kanskje ikke alt forandres likevel. •

(Foto: Paal Audestad)