Alder ingen hindring

– Den korte tida vi er her på jorda, må vi ta vare på hverandre og dele med hverandre. Det er det som er meningen med livet.

Portrett av Åshild Ulstrup

Kjent stemme

Like ved det store psykiatriske sykehuset på Valen i Sunnhordland vokste hun opp, hun som skulle bli en av de virkelig kjente radiostemmene gjennom sitt 40-årige virke som NRK-journalist.

(Foto: Sveinung Uddu Ystad)

– Jeg følte meg så fri da jeg var jentunge, sier journalisten og forfatteren Åshild Ulstrup plutselig. Hun har tatt tak i armen min for å støtte meg på glattisen, og mens vi forsiktig føler oss fram, begynner hun å fortelle om barndommen på Valen i Sunnhordland. Like ved det store psykiatriske sykehuset vokste hun opp, hun som skulle bli en av de virkelig kjente radiostemmene gjennom sitt 40-årige virke som NRK-journalist.

– Fordi jeg er fra en gård, var mor og far der bestandig. Mor jobbet med kyrne og hønene, far med hesten, grisen og sauene. Jeg var eldst og hadde tre brødre, men far var litt sær. For brødrene mine var det nok vanskelig å ha en far som var så spesiell, men jeg var pappas jente, sier hun og smiler.

– Far hadde så mange regler, om kosthold, for eksempel. Vi fikk ikke spise ferskt brød. Vi måtte legge oss klokka seks om kvelden. Så jeg sto opp klokka fem om morgenen. En av pasientene på det psykiatriske sykehuset hadde bygd en robåt til meg. Dermed dro jeg ut med båten grytidlig. Og siden jeg alltid har vært nysgjerrig, dro jeg rundt og besøkte folk. Jeg elsket å gå hjem til de gamle og få kaker og saft og snakke med dem om livet.

Det glitrer i øynene hennes når hun smiler. Inne på Paleet på Karl Johan er det en kafé som hun foretrekker. Hun løfter opp en tung stol, ordner og ommøblerer sånn at vi får sitte litt for oss sjøl innimellom alle butikkene.

– Mor mi sa at man ikke skulle kjenne sin alder. Men jeg vil si at jeg er 78 og et halvt. Jeg blir 79 i april. Alder er ingen diagnose.

Ungene fra «Valo»

Det ble sagt at det var farlig å gå av bussen der hvor Åshild Ulstrup vokste opp, forteller hun. Den lille bygda Valen i Sunnhordland, hvor det store asylet ligger, den gang med om lag fem hundre pasienter. Det er fortsatt psykiatrisk sykehus der, men nå er tallet på innlagte under hundre.

– Vi ble åpnere enn andre, vi ungene fra Valo, sier Ulstrup.

– Vi kjente mange av de friskeste pasientene, noen bodde på gården vår også. Om de hadde en raptus, så skremte ikke det oss barna, og ikke de voksne heller. Pasientene var integrert i samfunnet, forteller hun.

Hun ser ut i kafeen.

– Jeg følte meg så fri siden jeg var kvinne. Jeg hadde en frihet som brødre mine ikke hadde. De måtte bli til noe. Det slapp jeg, sier hun muntert.

Det er lyse striper i håret hennes og hun har på seg en lys bluse under en pen strikkejakke. Rundt livet har hun et bredt belte med messingspenne. Den siste boka hennes handler om døden, og inneholder i hovedsak utdrag av gamle intervjuer. Men nå er det barn og unge som opptar Ulstrup.

– Jeg føler ofte at jeg tenker på tvers. Jeg våger nesten ikke si høyt hva jeg tenker om dagens barndom, sier hun.

– Hvordan skal våre barn makte å bygge bro fra den overdrevne og falske verden de møter ved et tastetrykk, til det livet de selv skal leve? Aldersgruppene lever atskilt, og barna lever innestengt på rommet sitt sammen med en datamaskin. Hvordan blir innlevelsesevnen da, når du ikke ser folk i øynene?

Fastelaven og lørdagsfrieri

I 1964, for snart femti år siden, begynte Åshild Ulstrup på et scriptkurs i NRK, men lagde to fjernsynsprogrammer før hun giftet seg og sluttet.

– Jeg lagde et program om fastelavn og et om lørdagsfrieri, men fant fort ut at jeg heller ville lage radio. Først leverte jeg intervjuer til programmet «Middagsstunden», senere ble det blant annet «Sånn er livet» og «På livet laus».

«Livet er hardt for de fleste av oss. det er et blandet regnskap.»

Jeg glemmer aldri Toralf, som jeg fant ved Tøyenparken, en uteligger fra Sogn som hadde bodd hele livet på gata. Det striregnet, jeg klarte å overtale ham til å komme hjem til meg, og jeg fikk intervju. Han fikk 500 kroner. Det jeg aldri vil glemme, er at han kom på nytt og sa han hadde spurt seg selv om hva han kunne gi meg tilbake. Kanskje han også hadde fått kjenne at han hadde vært nyttig. Han hadde blitt behandlet som en hund. Jeg fikk ham til å snakke, for jeg snakker målet jeg også, vet du, sier hun på vestlandsdialekt.

Livets frilanser

Den gangen, i 1967, fikk hun mange brev og reaksjoner fra lyttere etterpå. Åshild Ulstrup ble en man la merke til. Hun oppsøkte folk på egen hånd. En gang fikk hun hjelp av Frelsesarmeen og noe som ble kalt Operasjon Ved. Ofte fant hun intervjuobjekter ved et gatehjørne.

– Jeg har alltid villet finne det som gjemte seg bak de tause ansiktene. Jeg dro rundt alene med store, tunge opptakere og med masse lydbånd. Nysgjerrigheten slapp ikke taket. Hva er det som gjør at vi holder ut dette korte livet? Det var det jeg ville finne ut av. Livet er hardt for de fleste av oss. Det er et blandet regnskap.

– Men du har vært heldig?

– Jeg har vært kjempeheldig. Jeg var en livets frilanser på fast lønn i NRK til jeg var 70. Da jeg gikk av med pensjon, trengte jeg ingen takk. Jeg hadde hatt det helt fantastisk i 40 år og hadde fått gjøre som jeg ville.

Den dag i dag sender radiokanalen NRK Gull de helt særegne intervjuene som Åshild Ulstrup lagde.

Kroppens sug

– Du var samlivsspaltist i Dagbladet også, var du ikke?

– I halvannet år på 80-tallet. «Skriv til Åshild Ulstrup» het spalten. Jeg ble så lei. Det skulle handle om samliv, men det ble bare sex, og jeg skulle ha svaret på alt.

Blant de ti bøkene Ulstrup har skrevet, peker to seg ut: «Kjærlighetens lykke og ulykke», som handlet om kvinners syn på samliv, og «Menn og elskere», som var en intervjubok med menn om det samme. Begge ble bestselgere og oversatt til flere språk.

– Jeg var tidlig ute, særlig med boka om menn. Menn og kvinner fant jeg overalt i landet vårt, blant såkalt vanlige folk som ellers ikke var i media.

I den siste boka, «Eg ser ei sol», som handler om døden, forteller en om hvor grusomt det er å miste den man har delt livet med. En klarte ikke å sitte stille, rastløsheten drev ham. En annen Ulstrup har intervjuet, fortalte at hun gikk ut i skogen og dro opp tyrirøtter, etter å ha mistet tre nyfødte barn og ektemannen.

Portrett av Åshild Ulstrup

Ble enke i 2007

– Jan ville vært 91 nå, han ble 86. Det har vært helt forferdelig å miste ham, savnet er som et sug i kroppen.

(Foto: Sveinung Uddu Ystad)

Åshild Ulstrup ble enke i 2007, samme år som begge foreldrene hennes døde.

– Jan ville vært 91 nå, han ble 86. Det har vært helt forferdelig å miste ham, savnet er som et sug i kroppen. Siden han ble borte, har jeg sovet tre-fire timer hver natt før jeg våkner med hjertebank. Hvordan jeg har overlevd, skjønner jeg ikke. Selv om jeg reiser rundt og holder foredrag, og er ute med venninner på dagtid, så skal jeg hjem, og der er det ingen som jeg kan fortelle ting til. Der er jo den døra som bare Jan og jeg hadde nøkkel til. Men det er lettere nå enn før. Nå snakker jeg med ham hver eneste dag, sier hun.

Hun ser ned i kaffekoppen.

– Jeg skjønner godt de som søker seg en ny kjæreste med en gang. Men jeg må vedgå at i min alder skal det noe til å finne en partner jeg vil dele seng med. Jeg har hatt mitt kjærlighetsliv og takker for hvor heldig jeg har vært. Jeg har hatt noen friere, noen var så vidt over 60. Men jeg kunne ikke tenke meg å kle meg naken for en 60-åring, sier 78-åringen.

Fotografen tar henne med ut for å ta bilder. Hun danderer et stort lyst skjerf rundt halsen, og spenner et belte utenpå vinterkåpa.

– Jeg har spist middelhavskost i femti år. Jeg eter for ikke å bli skranten, jeg må passe meg for kvasse skuldre, sier hun.

«I min alder skal det noe til å finne en partner jeg vil dele seng med.»

– Jeg skjønner godt de som søker seg en ny kjæreste med en gang. Men jeg må vedgå at i min alder skal det noe til å finne en partner jeg vil dele seng med. Jeg har hatt mitt kjærlighetsliv og takker for hvor heldig jeg har vært. Jeg har hatt noen friere, noen var så vidt over 60. Men jeg kunne ikke tenke meg å kle meg naken for en 60-åring, sier 78-åringen.

Fotografen tar henne med ut for å ta bilder. Hun danderer et stort lyst skjerf rundt halsen, og spenner et belte utenpå vinterkåpa.

– Jeg har spist middelhavskost i femti år. Jeg eter for ikke å bli skranten, jeg må passe meg for kvasse skuldre, sier hun.

Fattigmanns trøst

Mens eldreomsorg stort sett er tema bare hver gang det er valgkamp, har Åshild Ulstrup utrettelig snakket og skrevet om alderdom og død lenge. Hun er aktiv foredragsholder for kommuner rundt i landet, og har vært på mange sykehjem.

– Jeg har møtt så mye ensomhet. En dame jeg traff i Kirkeveien en gang, ringte og spurte om jeg trodde Gud ville tilgi henne om hun la seg i badekaret. En annen som lå trengt inntil veggen på et iskaldt rom hjemme, hvor det var rim på innsiden av vinduet, sa da jeg spurte hvordan hun holdt ut: «Jeg tenker på dem nedafor, for dem har ikke mat engang.»

Hun tenkte på menneskene i Afrika.

– Kan sykehjemmene omorganiseres og knyttes opp til sykehusene, i alle fall i byene? spør Ulstrup.

– Fastlegen bør følge opp pasientene sine der hvor det er mulig. Og pasienter som har vært på sykehuset, kunne ha kommet til en rehabilitetsavdeling som var underlagt sykehuset. Og hvorfor kan ikke sykehusene ha et eget hospice slik at pasientene slipper å bli sendt hjem til en tom leilighet? I dag er sykehjemmene verken attraktive for leger, pleiere eller pasienter. Jeg håper jeg slipper å komme dit.

Tankekors

Hun synes psykisk helsevern også burde ta med seg de gode erfaringene fra den gang hun vokste opp ved Valen.

– Hvorfor ikke la pasientene komme til et inspirerende miljø? På Valen fikk pasientene være med å lage mat, dyrke jorda og drive fram planter og blomster i gartneriet. Valen burde utvide, i stedet skal det legges ned og bli et museum. Det er et tankekors. Ved Valen er det hvite strender, svaberg og fjell. Pasientene kan få brukt kroppen, i stedet for å gå og drive uten mål og mening. Samfunnet skaper tapere med det nedlatende synet på kroppsarbeid. Alle skal studere. Jeg er så glad for at jeg slapp!

– Er det egentlig noen vits i å spørre gamle mennesker om hva livet er?

– Jeg synes det. Jeg synes man skal spørre hva livet ble til. Vi er her for å dele med hverandre, for å være noe for andre. Det er derfor vi er født, sier Åshild Ulstrup. •