SENSKADER: - Ble et sintere menneske

- Jeg er opptatt av dagliglivet, det som dag for dag setter spor i deg, som vanndråper i en stein. Gradvis og sakte blir du endret. Jeg ble det jeg kaller «smittet av vold», sier psykolog Per Isdal.

Bilde av Per Isdal

faglig

- Det viktigste er å erkjenne at man blir påvirket av jobben, sier Per Isdal som mener helsearbeidere bør møtes mer med respekt for sin faglighet.

(Foto: Lise Bjelland)

I dag sier Per Isdal at han begynte å merke symptomene på at han ble farget av jobben sin allerede på slutten av 1980-tallet.

- Jeg hadde mareritt som handlet om vold. Men jeg tenkte jo ikke den gang at det hadde noe med jobben som terapeut å gjøre.

Isdal drev terapi for menn som utøvde vold og overgrep. Han sier at det er det daglige presset han er opptatt av, ikke de ekstreme situasjonene som skjer en gang i blant.

- De ekstreme situasjonene, hvor man kanskje blir slått ned på jobben, finnes det gode rutiner for. Men at man daglig opplever sterke, vonde ting som man skal bearbeide, gjør at endringen skjer sakte og gradvis.

Endret kropp og sinn

Isdal forteller at han ble kranglete, både hjemme og på jobb. Han gadd ikke være sosial, han ville være hjemme og se dårlig tv.

- Jeg begynte å banne inne i meg, på et språk jeg ikke hadde hatt før. Jeg hatet mye, jeg fikk lyst til å eksplodere, til å slå. Kroppen var anspent og urolig.

- Hvor lenge varte det før du forsto hva det var?

- Jeg erkjente ikke at det kom av jobben før etter ti år. Men de ti første årene hadde jeg 25 pasienter hver uke. Det er veldig mye. Da jeg skjønte at det ikke gikk lenger, forsto jeg at signalene kom av at jeg holdt på å bli utbrent. Med en gang jeg innså det, tok det kraften av nedbrytingen.

Isdal måtte lære seg andre måter å jobbe på, og ikke minst egenomsorg.

- Men før jeg kom så langt, gjorde jeg den klassiske feilen å legge skylda på meg sjøl. Det var jeg som ikke var bra nok, som var lat og ikke dyp nok som person, og så videre. Nå ser jeg at jeg hadde drevet med altfor tøffe saker altfor lenge. Jobben min går virkelig inn på meg, jeg blir enormt engasjert av jobben min. Det er helt normalt.

- Hva gjør du annerledes i dag?

- Jeg underviser mer, lærer bort til andre det jeg kan. Jeg er blitt mer flink til å passe på meg sjøl, har færre klienter i terapi, og leder mer. Og har variasjon i sakene jeg jobber med.

- Var det på grunn av slitasjen at du valgte å flytte fra Oslo til Stavanger?

- Nei. Det var bra å flytte til Stavanger for sju år siden, ikke minst fordi det er bra med forandring. I Oslo ble jeg mer og mer en leder, det vil si at jeg fikk jobbe for lite med klientene. Terapi er jo også veldig stimulerende for terapeuten. Det beriker livet. Derfor er det så dobbelt, siden det også kan slite oss ut.

Finnes ikke av-knapp

Per Isdal var aldri sykmeldt. Han jobbet hele tiden.

- Jeg har måttet slutte helt med behandling av menn som misbruker barn seksuelt. Det orket jeg rett og slett ikke mer, det ble for nært da mine egne barn kom i samme alder som barna jeg hørte om i terapien.

- Du har sagt at det helsearbeidere lærer om å ikke ta med jobben hjem, er feilaktig?

- Jeg lærte egentlig ingenting om det jeg nå snakker om på psykologstudiet. Hva jobben som psykolog gjør med oss, var rett og slett ikke et tema. Derimot lærte vi det umenneskelige uttrykket om ikke å ta med jobben hjem.

Isdal blir enda mer engasjert.

- Jeg fant aldri den av-knappen. Jeg fikk det ikke til. Det jeg opplevde på jobben var så rystende, og så bevegende at det var umulig for meg å ikke ha det med meg hjem. Tenk hva det gjør med selvbildet til en ung psykolog å tro at det er han det er noe feil med.

I dag vet Per Isdal at han har satt ord på noe som kolleger og andre helsearbeidere kjenner seg veldig igjen i.

- Det er normalt å bli endret av å ha jobber hvor du kommer nært inn på sterke og vonde ting som mennesker sliter med. Det har vært tabu å snakke om det. I psykiatrien har det ikke vært lov å ha følelser. Veldig mange kontakter meg og uttrykker takknemlighet for at jeg har tatt opp dette.

«Jeg har måttet slutte helt med behandling av menn som misbruker barn seksuelt.»

- Jeg pleier å si at vi arbeider i grusomhetens nærhet, sier Isdal.

- I løpet av de siste 20 årene har det blitt langt større åpenhet om vold og overgrep, og dermed forteller pasienter mye mer enn man gjorde før. Statistikk viser at helse- og sosialarbeidere har høyest frafall fra yrket. Yrkessykdommen kalles "Compassion fatigue". Den fører til at følsomheten og empatien svekkes, og menneskene blir mekaniske, fjerne og kalde.

Isdal peker på at dette ikke lar seg forene med å hjelpe mennesker i psykisk nød.

- Det er avgjørende for pasientene at hjelperne bevarer sin sensitivitet. Uten engasjement og følsomhet kan ikke den som trenger det få ordentlig hjelp. Alle undersøkelser som har spurt pasientene om hva som hjalp dem, viser at det er hjelperens genuine medfølelse og involvering som er det mest helbredende. Engasjement og følsomhet er den mest potente endringskraft som finnes.

Snakke sammen

Systemer som i stigende grad krever at fagfolk må følge ordre fra utenforstående, mener Isdal kan øke risikoen for at helsearbeidere blir syke.

- Vi må bevare et hjelpende helsevesen, og da må helsevesenet møte færre ytre krav, men heller møtes med respekt for faglighet, sier han.

Han klarer ikke å imøtekomme alle henvendelsene om at han skal komme og holde foredraget "Smittet av vold", som han holdt for ett år siden på Litteraturhuset i Oslo, der han fortalte om veien mot utbrenthet.

- Hva er dine råd til andre i helsevesenet?

- Det viktigste er å erkjenne at man blir påvirket av jobben, og at kolleger snakker sammen. Bryt isolasjonen og tabuet! Alt for mange hjelpere sier ikke et ord om hva jobben gjør med dem, sier Per Isdal.•