En forsoningsmann

– Jeg har aldri vært så lykkelig som nå. Det hadde jeg ikke trodd da jeg var ung, at jeg skulle bli mer lykkelig som 66 enn som 30.

Forfatter Edvard Hoem
(Foto: Paal Audestad)

Han setter fra seg en rød koffert og en ryggsekk, tar av seg den lange, mørke frakken, setter seg og griper om et vannglass. For få timer siden kom Edvard Hoem fra Ørsta, om noen dager skal han ut og reise igjen. I Ørsta var det 175 tilhørere. – 20 ståplasser, legger han raskt til.

Det er romanen om oldefar, Slåttekar i himmelen, som vekker slik interesse. Den er solgt i nærmere 17 000 eksemplarer, mens hans forrige roman, Mors og fars historie, har et opplag på bortimot 100 000.

– Føler du deg litt som faren din, som reiste rundt som legpredikant i førti år?

– Det likner betenkelig. Og som far setter jeg meg alltid på andre stol på første rad. Noen har reist ganske langt for å høre meg. I går holdt jeg to foredrag. Først om Nordahl Grieg på Frogner hovedgård, før jeg måtte skynde meg til flyplassen og reise til Ørsta. Om noen dager drar jeg til Notodden.

Faren, som ble kalt Hoemen i indremisjonen, hadde det nok mer strevsomt. Han syklet rundt i landet, blant annet fra Molde til Lillehammer.

– Og han bodde privat i førti år. Jeg får bo på hotell, sier Hoem med et lite smil.

– Og når du ikke reiser går du på kontoret og skriver. Har du dårlig tid?

– Ja, jeg har veldig dårlig tid, svarer han fort.

– Jeg pleier å si at det eneste budet jeg bryter nå om dagen, er det tredje bud, om å holde hviledagen hellig. Jeg kan ikke sitte i sofaen, jeg er på kontoret hver dag til sjutida på kvelden.

Edvard Hoem i Oslo

JAKKE OG SLIPS

- Jeg skriver ikke bøkene mine i treningstøy, sier Edvard Hoem.

(Foto: Paal Audestad)

Mistet alle sønnene

Da Edvard var liten og faren var hjemme på søndagen, lå han sammen med far i senga og fikk høre historien om oldefar som hadde fire sønner, men som mistet alle sammen fordi de reiste fra ham og aldri kom tilbake. En av dem reiste til Amerika.

– Far lå frampå, som vi sier der jeg kommer fra. Mor var grytidlig oppe bestandig, hun hadde det så travelt. Da jeg hørte om oldefar, syntes jeg det var forferdelig. Vi var sju søsken, tenk om mor og far mistet oss. Så reiste jeg til Amerika på 1990-tallet. Da tenkte jeg på dette, og jeg hadde tittelen klar. Men så fikk jeg aldri begynt. Det løsnet ikke før jeg plasserte det lille familiedramaet inn i det store dramaet om utvandringen til Amerika.

Hoem er fortsatt opptatt av temaet.

– Det var ikke de fattigste som dro. Slik er det i verden i dag også. De fattigste kommer ingen vei. Utvandrerlitteraturen har underspilt det religiøse aspektet. Mange var haugianere, og en god del hadde vært med i bevegelsen til Marcus Thrane og var i opposisjon.

I Slåttekar i himmelen blir en av oldefars fire sønner gitt bort til en onkel som var barnløs, men som hadde en gård. Han er det som blir Edvard Hoems bestefar.

– Bestefar syntes jeg som var odelsgutt, skulle overta gården. Foreldrene mine støttet meg da jeg sa nei, de ville at barna skulle få utdanning. Mor ville se alle med duskelue, studenterlue, siden hun sjøl ikke fikk den anledningen.

Barnetroen

Det hvite håret er fortsatt en manke rundt hodet hans, der han sitter bøyd over en liten tallerken og prøver å få i seg et kjøttstykke til middag.

Edvard Hoem skrev den poetiske romanen om Nesje ferdig sist sommer på det lille tunet han har arvet hjemme. Det er fire mål, der har han også snekret noen hytter og satt opp et steinhus.

– Sliterne på slutten av 1800-tallet som boka handler om, hadde de bukket under uten troen på Gud?

– De hadde mye livskraft og moro den gangen også, livet inneholdt hele bredden da som nå. Det er klart det var trasig at barna dro, og så så du dem aldri igjen, men det var en trøst at de fikk det bedre enn en sjøl hadde hatt det. Oldefaren min ble nok veldig kristen på sine gamle dager, det har jeg sett i brevene han skrev til en av sønnene. Han skrev at han håpet på et gjensyn i himmelen.

«Hvorfor skal man spytte på noe som er hellig for andre?»

– Du er også salmedikter. Var det vanskelig da du var ml'er å si at du var kristen?

– Nei. Det kom noen spydigheter, men jeg er ikke så nærtagende. Det var i 1984, da jeg var i Nicaragua og snakket med revolusjonære prester, da kom barnetroen tilbake, og jeg hadde savnet den, merket jeg.

– Hva betyr kristendommen for deg nå?

– Mye. Jeg lever med alle mine bekymringer for hvordan det skal gå med barna og barnebarna, men så tenker jeg at sånn er livet, og så faller jeg til ro i troen på Gud.

– Tror du på et liv etter døden?

Hoem ser litt hardt på meg.

– Jeg tror på et evig liv i en eller annen forstand. Men like mye ønsker jeg at det skal komme et himmelsk lys over jorda. Jeg er en forsoningsmann, jeg synes ikke det er viktig å provosere. Hvorfor skal man spytte på noe som er hellig for andre? Du banner ikke i mors stue. Jeg forsvarer ytringsfriheten hundre prosent, men den er først og fremst viktig for at undertrykte skal kunne kjempe seg ut av sin situasjon. Nå er det en elite som gjør som den vil, og så sier noen at alle må trykke tegninger av Muhammed. Nei, det er ikke sant, sier jeg. Jeg synes at menneskene skal jenke seg litt mer.

Hedre din mor og din far

Edvard Hoem tar en slurk rødvin og klør seg i tinningen. Den hvite manken får et gyllent skimmer i lyset fra restauranten.

– Du har fulgt det fjerde bud med å hedre din mor og din far med de to siste romanene dine. Har du alltid gjort det?

– Far var skuffa over at jeg gikk så langt til venstre. Men det kom jo av Vietnamkrigen. I ml-rørsla var jeg en høyreavviker. Mor derimot, oppdro meg bestandig og skjelte meg ut etter at jeg skilte meg første gang. «Har du alt ditt på det tørre du da?» spurte jeg. Da skrek hun: «Han elska jeg!» og så slo hun kaffekoppen hardt i bordet.

Hoem hadde ikke mot til å spørre mor om den tyske soldaten som hun fikk barn med. Ikke før faren var død. Mors og fars historie handler blant annet om unge Kristine som blir gravid med en tysk soldat. Han sviker henne, hun føder en datter, 20 år gammel.

– Ble hun fordømt etter krigen?

– Nei. Hun hadde tre brødre hjemme i Øyer i Gudbrandsdalen som alle hadde vært med i motstandsbevegelsen. Hun ble ikke klipt håret av, men brødrene var nok rasende på henne. Det blir aldri greit at jentene ligger med fiendens soldater.

– Men det var jo kjærlighet, i hvert fall fra hennes side?

– Ja, men det blir aldri kurant. En skal passe seg for å fordømme, men en skal ikke forherlige heller. Mor ble møtt med stor skepsis i bygda vår hjemme, men raskt akseptert fordi hun jobba så hardt. Og sydde fine skjørt, hun ble en slags trendsetter i misjonsforeningen. Kristine ble helten i familien. Faren min var en kløne, han hogde nesten ikke ved en gang.

– Er historieinteressen større nå enn for noen år siden?

– Kanskje det? Det har vært litt perspektivløst både framover og bakover i en periode. Noen ganger synes jeg neste generasjon er så langt fra oss. Jeg synes det er fascinerende.

Hilser til høyre og venstre

Hoem skyver vekk salatbollen som følger middagsretten og forteller at graverne på bedehuset alltid tok vekk majones og salatblad fra smørbrødet i minnestunden etter begravelser, mens de sa: – Me et ikkje gras. Han gliser.

Da han hadde skrevet Mors og fars historie, kalte han inn alle søsknene sine og fortalte hva han hadde gjort, men lot dem ikke få lese manus. Han har fått forespørsel om boka kan bli film, men det har han sagt nei til.

– I en av Dag Solstads tidlige romaner omtaler han deg, der du skrider inn på Theatercafeen og hilser til høyre og venstre. Ble du støtt av det?

– Nei, det var jo sånn. «Han Edvard, han hilser både når han kommer og når han går,» sier naboen hjemme. Det er ikke alle som gjør det. Jeg kler meg i jakke og slips når jeg går til kontoret. Jeg skriver ikke bøkene mine i treningstøy. En gang skulle jeg bli portrettintervjuet på tv. Det første journalisten spurte om, var: «Går du i slips du som kommer fra fattige kår?» Da nekta jeg å bli intervjuet. Jeg kommer fra en fin familie!

«Han Edvard, han hilser både når han kommer og når han går, sier naboen hjemme.»

En del av jobben

Han har en svær litterær produksjon, lyrikk, drama, Bjørnson-biografien i fire bind, han har gjendiktet Shakespeare og har vært teatersjef. En rekke ganger har han mottatt priser, og for noen år siden ble han statsstipendiat. Når han reiser rundt nå, blir han gjenkjent av mange. Enkelte spør hvilken frisør han bruker, forteller han.

– Andre kommer og betror seg. Kanskje har forfattere fått en slags sjelesørgerfunksjon nå. Jeg skulle ønske jeg var som min venn Erik Bye, som tok for gitt at alle visste hvem han var. Å reise og møte lesere ser jeg som en del av jobben, og opplever aldri noe negativt. Kona sier jeg er gladere når jeg kommer hjem enn når jeg reiser.

– Du har skrevet at ingenting blir som vi har trodd i livet?

– Alt blir annerledes enn vi har tenkt. Jeg, som er skilt to ganger, hadde ikke tenkt at det skulle bli så mange oppbrudd, og synes det er bryet verdt å reflektere i ettertid over at bruddene hadde sin pris, særlig for barna. Nå er jeg lykkelig, alt er fredelig med mine tre koner, det er ingen store konflikter. Livet er fint, selv om det varer litt for kort, er det mange dyrebare stunder.

– Bruker du ofte slips?

– Alltid! •