Oppslukt av å bli ny

– Jeg ville bli en annen person, få en ny identitet. Jeg ville imponere og bli lagt merke til, sier forfatter Marianne Clementine Håheim, som har skrevet en roman om spiseforstyrrelser.

Forfatter Marianne Clementine Håheim

TERAPI VIRKET IKKE

– Når man skal hjelpe en som har spiseforstyrrelse, er det viktig å tilby nye verktøy. Ikke kun spørre: Hvorfor har du det sånn, spør heller: Hva trenger du, sier Marianne Clementine Håheim.

(Foto: Paal Audestad)

– Alt som står i denne boka, har jeg opplevd, sier hun. «Svart belte» er hennes andre bok, men hennes første roman. Det er en sterk historie om å ha spiseforstyrrelser. Debutboken het «Bilydar», en diktsamling som utkom i 2012.

– Siden jeg var liten, har jeg hatt lyst til å bli forfatter. Jeg har skrevet dikt siden jeg var 11 år. Da jeg var 19, var flere av mine dikt med i Cappelens debutantantologi «Signaler». Det var stort for meg, sier Marianne Clementine Håheim.

Hun er 28 år gammel. Da hun var 13 år, utviklet hun anoreksi. Noen år senere ble det bulimi, som hun slet med i åtte-ni år.

– Jeg slutta å kaste opp da jeg var rundt 25 år, sier hun.

Nyanser

Håheim skriver nynorsk, og hun skriver godt.

– Jeg skrev «Svart belte» fordi jeg ville fortelle helt ærlig om hva som skjer når en har spiseforstyrrelser. Ofte framstilles spiseforstyrrelser unyansert i media. Anoreksi blir nesten litt glamorøst, mens bulimi er noe mer skammelig.

– Hvorfor fikk du anoreksi?

– Jeg var 13 år og hadde fått sommerjobb i oppvasken på det lokale hotellet. Jeg ville slanke meg fordi jeg ville imponere og bli lagt merke til. Jeg er 1,80 høy og har alltid følt meg stor, selv om jeg var helt normal.

Det ble en besettelse, forteller hun.

– Jeg ble veldig raskt besatt, jeg ble syk med en gang. Etter et års tid ble jeg lagt inn på en psykiatrisk avdeling i Bergen. Da var jeg 15 år gammel.

Terapi hjalp ikke

– Anoreksien ble mitt prosjekt, det overskygget alt annet. Men det var ingen protest mot foreldre eller noe slikt. Jeg har gått i så mange ulike terapier, ingenting har hjulpet. Samtaleterapi fungerte ikke. Det var ikke noe grums i min barndom. Det eneste som delvis fungerte, var gruppeterapi, der brukte vi kognitive metoder og måtte skrive ned alt vi spiste.

«Det er så lett å føle seg feil i vår tid.»

Men det som til slutt fikk henne ut av spiseforstyrrelsen, var en ny fastlege.

– Legen ga meg antidepressiver som hjelper spesielt mot denne type lidelser. Det fungerte med en gang. Legemidlene demper tvangstankene om mat. Jeg var lei og sliten av å ha bulimi. Det er en lidelse som tar så stor plass. Den ødelegger relasjoner, og dessuten er den veldig dyr å leve med, sier Håheim.

– Du blir ensom av det. Jeg har hatt kjærester som jeg ikke har fortalt at jeg har hatt bulimi, fordi jeg skammet meg. Nå har jeg det mye bedre, og han som er kjæresten min nå, møtte jeg etter at jeg ble frisk.

Oppgir ikke vekt

– Et sted i boka skriver du: «Seieren jeg har kjempet for, finnes egentlig ikke.» Hva menes med det?

– Når du har anoreksi, kommer du aldri i mål, for hvis du gjør det, da dør du. Jeg skjønte ikke det før jeg hadde vært innlagt i lang tid. Etter hvert skjønte jeg at jeg enten måtte gå med på å gå opp i vekt, eller dø.

– Du skriver ikke om vekt i «Svart belte»?

– Jeg hadde nevnt vekt et par steder, men ble oppfordret til å ta det ut. Så snart det ble påpekt, framsto det som helt selvsagt. Referanser til vekt kan trigge. Spiseforstyrrelser er veldig komplisert. Det er en desperat lidelse. Man takler livet gjennom mat, som en flukt. Å mestre livet uten spiseforstyrrelsen framstår som veldig skremmende.

Mareritt om kaker

– Jeg håper at min roman viser hvor galt det blir når en har anoreksi eller bulimi. Jeg håper ingen får lyst til å drive med det. Det er en alvorlig form for selvskading. Du blir sittende fast i et fengsel, det håper jeg leserne ser.

– Etter at du kom hjem fra sykehuset, fikk du mareritt om at du spiste kaker og krem?

– Ja, jeg hadde kostlister som jeg måtte følge, og ble kalt inn til helsesøster og fastlege med korte mellomrom og måtte veie meg. Jeg hadde ikke noe avklart forhold til sykdommen. Alle var utrolig opptatt av min vekt, men ingen snakket med meg om angsten jeg hadde for å legge på meg.

Håheim har mange venner og var flink på skolen.

– Spiseforstyrrelser er forskjellige fra person til person. Jeg har vokst opp i en trygg og god familie. Da jeg ble syk, hadde jeg nettopp blitt tenåring, og min identitet ble angst for mat. Jeg kunne ikke engang tygge tyggegummi. Hjemme gjorde jeg det jeg fikk beskjed om, men ble flink til å snike meg unna. Gjemme pålegget på brødskiva i sokken, for eksempel, til jeg fikk kastet det i skjul.

Markere seg med kropp

– Det er så lett å føle seg feil i vår tid. Å være tynn og veltrent gir status. Det er bilder av kropper overalt, og du skal vise deg fram gjennom kroppen. Hvis du løper, skal du snakke om det. Det er en identitetsmarkering.

Håheim jobber i Press, Redd Barnas ungdomsorganisasjon, og bor i Oslo.

– Den «flinkiskulturen» vi lever i, er så dobbel. Du skal spise økologisk, kortreist mat, og så skal du kose deg, akkurat passe. Maten og kostholdet blir tillagt så mye mening. Jeg streber etter å få et så avslappa kosthold som mulig, sier Marianne Clementine Håheim. •