Museum over et liv

Oldemor fargela kjøkkenet sitt med forskjellige malingsrester, ting hun hadde kommet over her og der. Sterke farger, helt forskjellige, på kjøkkenskuffene og skapene. Det knøttlille kjøkkenet på husmannsplassen var som et lappeteppe. Hun stakk seg ut. Hun hadde mot til det.

Illustrasjon Finn Graff

Men det er en annen gammel dame jeg ser for meg mens jeg sitter på en båt mellom greske øyer. Det dypblå havet, den lyseblå himmelen, de hvite øyene som den gamle ferga kjører forbi, setter hjernen i huske-modus.

Jeg husker stuen hennes, der hun hadde teddybjørner og kosedyr og dukker langs sofaens øvre kant. Hvorfor har en nittiåring dukker og bamser, tenkte jeg, og hvorfor står det små figurer på salongbordet? Påskekyllinger, enda det ikke er påske, suvenirer, porselensfigurer.

Etter at vi hadde drukket flere kopper kokekaffe og spist kake, ba hun meg lene meg tilbake i sofaen, og så lente hun seg tilbake i sin lenestol og lukket øynene. Så var vi tause sammen en lang stund. Jeg passet på å ikke rive ned kosedyrene jeg satt lent mot, og kikket ut på himmelen gjennom blondegardinet og så på de grønne plantene som slynget seg oppover langs vinduskarmen. Det var en helt spesiell stemning i det lille rommet.

Hun pekte på en av plantene en gang, en som sto i en stor krukke for seg selv, og sa hun hadde arvet den etter sin mor. Jeg fikk det ikke til å gå opp, for damen var som sagt over nitti, og hvor gammel var hun da moren døde? Det var ingen vits i å spørre. Hun hadde ikke slektninger, hørte ikke, så dårlig, forsto ikke spørsmål. Men hver gang jeg besøkte henne, fant jeg hvile i sofaen hennes. Vi hadde noe vakkert sammen. Vi hvilte.

«Vi hadde noe vakkert sammen. Vi hvilte.»

Da sommeren kom med skikkelig varme, flyttet hun ut i det svale kjøkkenet, der det gikk an å slippe inn sola gjennom et åpent vindu. Hun la kabal mens jeg så på, og noen ganger hjalp jeg til med å tipse om et kort som passet inn. Jeg satt i benken ved kjøkkenbordet, den samme benken hun kom til å legge seg ned i etter at jeg var gått.

Det hendte en hjemmesykepleier kom innom, og da lyste den gamle opp, hun ville ikke at jeg skulle gå da, hun ville vise at hun ikke alltid var dønn alene. De så annerledes på henne da, mente hun. Hun var ikke så down and out som de trodde.

Forskjellige mennesker, menn og kvinner, utlendinger og norske, alle bare innom et kort øyeblikk, for de hadde så liten tid. De hadde bare femten minutter, sa de. Så hvis hun ikke hadde ferdigmat som bare skulle varmes opp, så ble det et stort problem. Den gamle var undervektig, radmager, taus. Er det så rart, egentlig? En gang lette hun i kjøkkenskapet etter noe å spise da jeg sto i entreen og tok på meg skoene for å gå.

Nå savner jeg henne. Jeg husker så godt den ene gangen hun smilte lykkelig. Hun sto i døren da jeg kom opp trappene, jeg så smilet i et kort glimt. Raskt lukket hun døren halvt igjen, gjemte seg bak den. Hun ville ikke vise at hun ble glad for at jeg kom. Det lå under hennes verdighet.•