– Måtte gjøre noe

– Vi lever ikke i Faraos tid. Man kan være stolt av kulturen sin, men kultur er noe som endrer seg, sier Safia Abdi Hase. Nylig ble hun ridder av St. Olavs orden for sitt arbeid mot kjønnslemlestelse og vold mot kvinner.

Bilde av Safia Abdi Hase

Harstadværing

- Hjertet mitt er i Harstad. Jeg flyttet til Halden på grunn av kjærlighet, sier Safia Abdi Hase.

(Foto: Ola Sæther)

– Hvorfor begynte du å jobbe mot kjønnslemlestelse?

– I 1993 var jeg tolk for en kvinne fra Somalia som skulle føde. Hun var blitt giftet bort per telefon og hadde kommet til Norge på familiegjenforening. Hun hadde sterke rier, men ingen åpning. På fødeavdelingen skjønte de ikke hva det var med henne, de trodde hun var født sånn. Jeg forklarte at hun hadde vært utsatt for stor kjønnslemlestelse og blitt sydd igjen. Babyen overlevde, men fikk hjerneskade. Da bestemte jeg meg for å gjøre noe. Jeg tok norskkurs og utdanning som sykepleier.

– Hva har det betydd å få St. Olavs Orden?

– Det er veldig stort, jeg er ikke ferdig med å feire. Men jeg er ikke den eneste som fortjener den. Mange har jobbet mye for kvinners rett til å slippe vold, noen har mistet livet for det. Mange kvinner lever med fysisk og psykisk vold og tør ikke snakke om det. Jeg tror jeg har jobbet 150 prosent i livet mitt, og det må dobles.

Portrett av Safia Abdi Hase

MER KUNNSKAP

– Mange kvinner lever med fysisk og psykisk vold og tør ikke snakke om det, sier Safia Abdi Hase, rådgiver i Amathea.

(Foto: Ola Sæther)

– Har du vært offer for vold?

– Jeg ble utsatt for kjønnslemlestelse da jeg var ni år. Og da jeg var ti, for det var ikke godt nok første gangen. Det var vanskelig å være jente i Somalia. Man skal være der for alle, hente vann, lage mat og så blir man kjeftet på og slått. Jeg ble giftet bort til en voldelig mann. Han jobbet i Syria, og da han var borte, kunne jeg jobbe. Men da han kom tilbake, ble jeg slått.

– Hadde du hørt om Norge da du flyktet?

– Nei, og jeg sa ikke til foreldrene mine hvor jeg skulle. Jeg gjorde alt for å kunne komme bort fra Afrika. Jeg solgte til og med min egen kropp. Det var hemmelig lenge, men nå etter 22 år har jeg fortalt det. Det var en lettelse å fortelle.

– Du startet også festivalen Multicultura i Harstad, hvorfor det?

– Vi må vise fram at vi er her for å bli, at vi er en del av Harstad. Den kalles også Den globale bygdafesten. Én dag i året kommer vi sammen og feirer at alle kan være stolte. Vi har thailandsk dans, afrikansk dans, vi lager mat og underholder. Vi startet i Sats’ lokaler, men i år fikk vi låne kulturhuset med plass til tusen mennesker.

– Du spiller også selv?

– Musikk gjør at jeg overlever. Jeg spiller trommer og synger. Da vi kom til Harstad fra flyktningmottaket, dro jeg på skolen til barna for å fortelle om Somalia og synge og spille. Det var for å stoppe mobbingen. Jeg tok en søppelbøtte og vendte opp ned og spilte på den og sang for barna, det var utrolig god lyd i den søppelbøtta! Da ble stemningen annerledes.

– Du kaller deg harstadværing, men nå bor du utenfor Halden?

– Hjertet mitt er i Harstad. Jeg flyttet på grunn av kjærlighet. Men jeg sliter litt i Halden. Når jeg går inn i komfortavdelingen på toget, stopper konduktørene meg. Jeg kommer med somalisk kjole, tromme og pc-en, da ser de ikke på billetten. Noen ganger har folk ropt etter meg på gaten om å dra tilbake. Men etter at jeg fikk ordenen, får jeg mer respekt. Nå smiler mange til meg. Jeg sier at jeg er ferdig vandret. Nå er jeg kommet for å bli. •