​Livsløgnens bakside

– Jeg setter ting på spissen i bøkene mine. Det er gjort med overlegg. Jeg liker rommet mellom det virkelige og det uvirkelige. Det er kanskje i det mellomrommet vi lever alle sammen.

Portrett av Ida Hegazi Høyer

LØGN OG FORBANNET DIKT

– Jeg ville vise en mann som lyver av gammel vane, som ikke lenger har begrep om hva sannhet er, sier forfatter Ida Hegazi Høyer, som nylig mottok Bjørnson-stipendet.

(Foto: Linda Bournane Engelberth)

Ida Hegazi Høyer (33) er ute med sin tredje roman på tre år. De to første het «Under verden» og «Ut», den siste heter «Unnskyld».

Den handler om et ungt par som er stormforelsket, og som skal gifte seg, men hvor det tidlig kommer fram at noe er helt feil. Han lyver hele tiden, han skjuler sin egentlige livshistorie og sin identitet.

– Det er ubehagelig å lese store deler av romanen. Den minner om en thriller?

– Det er meningen at det skal være ubehagelig å lese boken. De ytre rammene er et ungt par som er i en villfaren, intens forelskelse. Men leseren skjønner raskt at dette handler om selvbedrag. I et kjærlighetsforhold vil man at ting skal være bra. Det man ser i den andre, kan være ønsketenkning. Unnskyld» handler om illusjoner, livsløgn og selvbedrag.

Fortrengningens makt

Hun drikker litt eplemost.

– Det unge paret i romanen lever på en løgn. Begge skjuler noe for hverandre, han mest konsekvent. Han har fortrengt fortiden. Forskning viser at traumatiske hendelser er det man som oftest husker aller best. Men hukommelse er ikke til å stole på, minner kan endre seg med tiden. Noen fortrenger rett og slett det de har opplevd.

– Hvorfor skrev du denne romanen?

Ida Hegazi Høyer blir stille. Hun vil ikke snakke så mye om seg selv.

– Jeg har møtt to mennesker som har stått meg nær, som begge har vist seg å leve på en livsløgn. Det tar lang tid å gjennomskue det. Man antar jo at folk snakker sant når de forteller hvem de er, hvor de kommer fra, hva de tror på, og hvilke ønsker og mål de har. Det handler ikke om ondsinnet løgn, men om å leve i en illusjon. Det er mennesker som har endret livshistorien sin for å makte å leve med seg selv.

– Er det mange i dag som «blåser opp» seg selv og sin bakgrunn?

– Jeg tror absolutt det. Vi lever i et ekstremt prestasjonssamfunn. Det er lett å føle skam over hvem man er, og hvor man kommer fra. Det er fremmedgjørende å leve i et samfunn som er så materialistisk. Sosiale medier har gjort det verre. Alle skal vise fram livene sine i all sin prakt, og vise at man mestrer så mye hele tiden.

Forelskelse som flukt

Helt fra hun var liten har Ida Hegazi Høyer skrevet vers og fortellinger. Faren hennes er fra Egypt og moren fra Danmark, selv kommer hun fra Oslo.

– Paret i din siste bok har forskjellig bakgrunn, og en slags klasseforskjell der hun kommer fra kunstnerhjem og han fra fattigere kår?

– Jeg har ikke tenkt på dette som en klasseforskjell. Han har overtaket, han er smart og kunnskapsrik. Vi får vite lite om henne. Etter hvert begynner hun å grave i ham når hun får mistanke om at han lyver. Men han graver ikke i henne. De har hatt en slags pakt om å ikke stille så mange spørsmål. De bærer på vonde ting begge to. Forholdet deres er en flukt. De ønsker å lage et skille mellom seg og resten av verden.

– Under lagene har det vært mye vold, barnemishandling og kvinnemishandling?

– Ja. Det er mye mer utbredt enn man liker å tro. Aggresjonen har ingen plass i samfunnet. Det er ikke lov å vise sinne. Kanskje er det derfor mange utagerer med vold overfor sine nærmeste? Hadde vi hatt et samfunn hvor det var lov å være i dårlig humør, hadde kanskje ikke trykket blitt så stort? Det er veldig tabu å være i dårlig humør i Norge.

Selvmord som samfunnsdiagnose

– Det er ingen happy ending i Unnskyld»?

– Nei, det er det ikke i noen av mine romaner. Det ender med at livsløgnen rakner helt, og han takler det ikke. For mange er livet ekstremt vanskelig. Jeg tror ikke selvmord, eller selvmordstanker, eller angst og depresjon bare har noe med individet å gjøre. Jeg tror det i større grad uttrykker noe om samfunnstilstanden. I vår tid er vi ekstremt fremmedgjort fra natur og fysisk arbeid. Det er egentlig ikke noen grunn til at vi skal jobbe så mye som vi gjør, i den enorme velstanden vi lever i. Vi lever i et mangelfullt samfunn, med mye tomrom å måtte fylle.

– I andre land er psykiske problemer enda mer tabubelagt enn i Norge?

– Ja, det er blitt større åpenhet her, men det er fortsatt et slags tabu. Psykiske problemer blir sett på som noe individuelt, som uttrykk for en persons egenskaper. Mens sannheten er at slike ting kan skje med hvem som helst, på samme måte som med rusavhengighet. Det er ikke slik som mange tror, at kun svake personer kan få en psykisk lidelse. Alle kan få det.

​Legger det bak seg

Ida Hegazi Høyer har fått gode kritikker for sine bøker. Mens vi snakker sammen, forbereder hun seg på å dra ut av byen. Hun skal til Molde på litteraturseminar, og der kommer hun til å motta Bjørnson-stipendet.

– Jeg ville vise fram denne mannen som lyver av gammel vane. Han har ikke lenger et begrep om hva sannhet er. Det tar lang tid før kvinnen i forholdet skjønner at livet hans er en slags konstruksjon. De lever i grenselandet mellom virkelighet og uvirkelighet. Det er kanskje der vi alle lever, sier Høyer alvorlig.

– Neste gang skal jeg skrive om noe helt annet. Jeg er i gang. Nå føler jeg meg ferdig med temaene jeg har tatt opp i mine tre første romaner.