Langt fra målet

Norge er fritt for diskriminering, vi er i mål, mener noen. Det er vi langt fra, ifølge likestillingsombud Sunniva Ørstavik, som er intervjuet i dette bladet.

Utsagnet hennes er det mange som kan skrive under på. Men det er former for diskriminering som er mer invaderende og krenkende enn andre, og noen er dessverre knyttet til psykisk helsevern: tvangsbehandling og tvangsmedisinering.

Ikke all tvangsbehandling er diskriminerende, det er så. Noen ganger trenger man hjelp utenfra mot ens egen vilje, for eksempel om man er farlig for seg selv, som også likestillingsombudet påpeker.

Andre ganger trenger man imidlertid ikke behandling eller medisinering mot ens egen vilje. Behandlingen nærmer seg krenking og invadering.

I praksis når likevel ikke menneskerettighetene helt fram til alle.

Rett til helsehjelp er sentralt i Norge, vi har en lov om det. Bor du her, skal du få helsehjelp. Vi har ikke en egen lov om kreftbehandling eller bruddskader, det følger logisk av retten til hjelp. Så har vi etter hvert laget oss en lov om helsepersonell og en om pasientrettigheter. Man skulle tro det meste var dekket. Men i tillegg til disse har vi altså en ekstra lov om behandling for psykiske helseproblemer, psykisk helsevernloven. Her ligger bestemmelsene om tvangsbehandling. Og innimellom, eller over alle disse, ligger menneskerettighetene. De gjelder alle.

I praksis når likevel ikke menneskerettighetene helt fram til alle. Derfor har Norge undertegnet og forpliktet seg på konvensjonen om rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne. Det betyr at staten skal forby all diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Men gjør den det? Er det ikke diskriminering å medisinere og behandle mennesker med bestemte sykdommer mot deres vilje?

Likestillingsombudet sier at tvang skjer med gode hensikter, men at psykisk helsevernloven må endres hvis Norge skal etterleve FN-kommisjonen. Flere røster har hevdet det samme lenge uten å bli hørt. Når systemer diskriminerer, må man endre dem, særlig når det blir påpekt av instanser som er laget nettopp for å hindre slikt.

Foto av Cathrine Th Paulsen, redaktør i Psykisk helse.
(Foto: Paal Audestad)