– Kunnskapsløshet diskriminerer

– Jeg blir provosert når noen karakteriserer psykisk syke som svake, sier Adrian Lorentsson, landsleder i Mental Helse Ungdom.

Portrett av Adrian Lorentsson

Trenger et språk

​– Vi har mer åpenhet om psykisk helse enn psykisk lidelse, sier Adrian Lorentsson, landsleder i Mental Helse Ungdom.

(Foto: Linda Bournane Engelberth)

– Du har snakket mye i mediene om diskriminering. Hvordan diskrimineres ungdom med psykiske utfordringer?

– Diskriminering og stigmatisering skjer gjennom kunnskapsløse uttalelser, særlig i tv og aviser. På skolen diskrimineres man ved at alle krav og forventninger forsvinner straks man sier at man sliter. Da blir man sett på som mindre intelligent.

– Hva bør gjøres for at flere unge skal få det bedre?

Man må skape trygge arenaer også for ungdom som ikke driver med idrett eller musikk eller som har organisert fritid. Det må være lavterskeltilbud som kan fange opp alle. Man kan ikke bare styrke helsetjenesten, for god psykisk helse skapes utenfor helsetjenesten. Dessuten må man få inn psykisk helse som eget fag, først i barnehagen, så i skolen. Spesialisthelsetjenesten bør jobbe sammen med skolene der ungdom er.

I elevundersøkelsen i 2011 svarte 8,5 prosent at de blir mobbet flere ganger i måneden. Hva kan gjøres?

Man kan for eksempel bruke Mental Helses undervisningsprogram Venn 1, hvor ungdom hjelper ungdom. Og man kan bevisstgjøre ungdom som mobber, siden mye mobbing er ubevisst. 95 prosent av alle norske ungdomsskoler har fått pålegg om å utbedre det psykososiale læringsmiljøet. Skolene kan ta fatt der. Det skulle vært en egen advokat som jobbet for ungdom med mobbesaker, for det virker ikke som skolene skjønner alvoret. Noen kommer seg igjen, men enkelte får hele livet sitt ødelagt.

– Tar helse- og skolemyndighetene mobbing og psykisk lidelse på alvor?

– De sier det. Men nei, de gjør ikke det. Hadde man tatt problemene på alvor, hadde man sørget for at kommunene kunne tilby gode førstelinjetjenester for barn og unge. Skolehelsetjenesten tar seg ikke av psykisk helse, og helsesøstrene har ikke god nok kompetanse. Psykisk helsetjeneste i kommunene er for voksne, ikke for barn og unge.

– Hva kan unge gjøre selv?

Man kan snakke om hvordan man har det med noen man stoler på. I alle ungdomsmiljøer er det en kollektiv kunnskap om å hjelpe hverandre. Man kan organisere seg, for eksempel i Mental Helse Ungdom. Mange opplever at de får en stemme her. Jeg gjør i alle fall mitt beste for å tale de svake stemmenes sak.

– Du sier ikke «de svakestes sak»?

Nei, jeg blir provosert over at noen karakteriserer psykisk syke som svake. Tvert imot er mange veldig sterke. De går gjennom tøffe tider og tar fatt på resten av livet igjen.

– Mental Helse Ungdoms filmprosjekt ”Min historie” har nylig hatt premiere. Men de åtte filmene blir ikke vist offentlig, hvorfor ikke?

– Ungdommene som har laget filmene, skal få styre det. Det er åtte personlige historier om sorg, det viktigste i prosjektet var prosessen, å lage filmene. Det kan være det blir visning senere, det bestemmer de enkelte deltakerne.

– Hva gjør du for din egen psykiske helse?

– Trening fungerer særlig bra om høsten og vinteren, når jeg har tendens til å bli innesluttet. Dessuten holder det meg flytende å høre på musikk hvor jeg kan drømme meg bort i melankoliens irrganger. Akkurat nå er det et islandsk band, «Of Monsters and Men» jeg hører mye på. Innimellom spiller jeg litt piano. Da kan jeg bare være, og slutte å tenke. Forresten prøver jeg å smile innimellom. Selv om det ikke er ekte, ser jeg at omgivelsene reagerer positivt, og da kommer mitt ekte smil som svar.