Til siste åndedrett

– Jeg skriver om ekstreme ting i alle bøkene mine, sier Kristin Ribe. Hun har skrevet roman om en kvinne som nekter å ta imot behandling for kreft og heller dør.

Portrettfoto av Kristin Ribe

SELVSKADING

Tidligere har Kristin Ribe skrevet flere bøker om selvskading.

(Foto: Paul Audestad)

Kristin Ribes sjette roman heter «Lyte». Den handler om den siste tiden til en kvinne som nekter å ta imot behandling for brystkreft. Hun oppgir livet litt etter litt og dør til slutt, slik hun vil.

Boken har et alvorlig tema, og vi skjønner fort hvordan det går. Likevel er den ikke veldig trist. Språket gjør temaet lettere, kanskje fordi setningene er ufullstendige og korte, noen ganger nesten bare som stikkord.

– De er slik det er oppe i hodet mitt. Jeg liker rytme. Jeg synes dessuten det blir mer nærhet til det fortalte slik, sier Kristin Ribe.

Tankene til jeg-personen kommer ofte som diktstrofer med skråstreker. Vanligvis er slike streker grep man gjør for å illudere pauser.

– Mellomrommene er for å vise tiden, for eksempel den tiden det tar å gå på kjøkkenet og hente vann og sette seg ned og kanskje ikke orke å drikke det likevel, sier forfatteren.

Ting for ting

Hovedpersonen skriver lister over hva hun velger bort. Hun skriver ned det hun har fått sagt, og det hun ikke skal være lenger.

– Når det ikke er noen spenning knyttet til hvordan det går, kan man legge merke til alt det andre. Boken er skrevet slik fordi jeg ville prøve å se hvor langt det går an å gå. Det er ikke noen dramatisk bok. Man kan skrive om selvmord så leserne blir berørt, eller slik at de ikke blir berørt. I denne boken vil jeg at leseren skal være i den opplevelsen selv, kanskje til og med gjøre hennes bevegelser. Man skal kunne kjenne, mer enn å bare lese.

Navnløs og smertefull

Jeg-personen er navnløs, det vil si i den første delen av boken har hun ikke engang et «jeg». Alle setningene hopper over «jeg» og går rett på det som skjer.

– Når man er så nær å dø, går alt i oppløsning. Det er viktig for meg å beskrive smerten, derfor har jeg holdt fortellingen i presens også. Presens er svært viktig i smerte, sier Ribe.

Hverken leseren eller vennene til hovedpersonen får vite noe om hvorfor hun ikke vil leve mer.

– Jeg har hatt lyst til å holde leserne utenfor, slik personer som vil ta livet sitt, holder andre utenfor. Det kan synes mye sterkere å la være å ta den telefonen for å få livreddende helsehjelp hver eneste dag, enn å ta livet sitt plutselig. Helsevesenet står der klar til å yte omsorg, men hun vil ikke ha den.

«Man kan bli forstått av en bok, og kjenne at man ikke er alene i verden.»

Noen lesere har reagert på at hun skriver om å gjøre slutt på livet slik, forteller Ribe. De mener selvmord er dårlig gjort overfor dem som står tilbake.

– Mange pårørende synes det er umoralsk eller vondt, nesten som en provokasjon mot den som er glad i personen. Man føler seg lite verdt eller forrådt, som om vennskapet eller forholdet ikke er nok til at personen vi leve videre. Men denne romanen handler ikke om moral. Vi vet ikke hvorfor mennesker tar livet sitt, men det er ikke komfortabelt å dø.

Derfor heter romanen også «Lyte», forteller hun. Lyte betyr skavank, eller kroppslig mangel, men ofte knyttes det til forakt for personer med nedsatt funksjonsevne.

– For omverdenen er det et lyte å drepe seg selv langsomt, det er umoralsk. Det er foraktelig og en stor mangel og feil ved et menneske, sier Ribe.

Skogens lukt

Kristin Ribe er vokst opp på Kongsberg, på et boligfelt rett ved skogen. Hun er veldig glad i å gå i skogen, forteller hun. Kvinnen i romanen går også i skogen. Hun går alene og nyter lukten av furu og lyng. Etterpå dusjer hun og vasker lukten ut av klærne. Selv ikke skogen virker sterkt nok til å få henne til å ville leve.

– Nei, ingenting er sterkt nok. Hun kan ha følt ensomhet lenge, men velger isolasjon i tillegg, kanskje for å gjøre vondt verre.

– Er det vanlig å forsterke sin egen smerte på den måten?

– Ja, og det gjelder selvskading også. Jeg tror mange opplever at å gjøre vondt verre er mer enn å gjøre ingenting. Selv om det blir dobbelt vondt, både inne i seg og i kroppen.

En renselse

Kristin Ribe har skrevet om selvskading tidligere, både i romanform og i faglig sammenheng. I disse dager utgir hun også «Ut av selvskading. Veier til forståelse» sammen med forsker Lars Mehlum.

– Det er så viktig å si noe om ytterpunktene i livet vårt, som vi ikke opplever før vi har vært der selv. Jeg skriver for å oppnå en form for renselse, men håper at lesingen kan være slik også. Man kan bli forstått av en bok, og kjenne at man ikke er alene i verden, sier Ribe. Hun understreker poenget med hendene.

– Noen er redde for å be om hjelp, fordi det kan bli enda en gang de ikke får det. Så får man stemplet «behandlingsresistent» – det er et helt forferdelig ord – og blir sendt hjem. Hvis du ikke blir møtt, opplever du den ensomheten som har vært der før, dobbelt opp. Noen kan slutte å be om hjelp.

Klarer ikke si det

Heller ikke personene rundt hovedpersonen har hele navn. Noen snakker mest i klisjeer, noen bryr seg litt mer. «E.» har kvinnen et nært forhold til. Hun klarer å oppsøke henne, men klarer ikke fortelle.

– E. er en nær person kvinnen har hatt et komplisert brudd med. Hun går likevel til henne når hun skal dø, for sterke relasjoner blir man aldri ferdig med, sier Kristin Ribe.

På slutten av boken går kvinnen til E. igjen, og vi får ikke vite mer enn at hun ringer på døren hennes. Siste kapittel er nesten bare lyder og skråstreker.

– Det er mye pust i romanen?

– Ja, og det er jo det motsatte av døden. •