​Kresen og kravstor

Er du mannehater, du'a, hendte det noen sa før i tida, da jeg var ung. Jeg var feminist, det var noe fryktelige greier i noen miljøer i småbyen. Da var du mannehater, da. Da ville du ikke rydde sure sokker, bære ut søpla, handle maten, lage middag, ta oppvasken. Da var du kravstor, da. Og kresen.

Illsutrasjon av Finn Graff

– Jeg skjønner ikke at ingen menn vil ha deg, jeg, sa sjefen min en dag. Det skulle være et kompliment, det var ment som å si noe hyggelig. For det var nesten synd på meg som ikke hadde en trøtting å stelle for.

Nå er det ingen som spør lenger. Folk går rett på meg, de forventer nok at jeg skal hoppe unna i siste liten. En klok mann sa en gang at hvis vi møter noen i framtida, er det enten en kjeltring som skal slå deg ned, eller en terapeut som tar betalt for å lytte til hva du har å si. Den framtida mannen snakket om, er nå.

Forleden dag ble jeg så forfjamset i garderoben på treningssenteret fordi en dame var kliss naken med baken rett foran ansiktet mitt, og da hun bøyde seg ned, reiste jeg meg raskt opp og gikk ut av senteret uten å ta av meg de blå plastposene som var festet på skoene. Jeg passerte flere utekafeer og gikk forbi en del mennesker på fortauet. Ingen så det, tror jeg. Ingen la merke til at jeg hadde blå plastposer på skoene.

Og nå er jeg blitt mannehater. Jeg er blitt hun der sure, som går litt rart. Og jeg hater menn som klipper skjegg og bart i vasken uten å skylle ned etter seg. Jeg vokter på vasken hjemme, og på jobben syntes jeg at jeg så et tynt lag med skjegghår i vasken på dametoalettet. Da jeg så nærmere etter, var den bare oppskrapt av slitasje. Men jeg var like sur, og sikker på at noen når som helst kan legge fra seg skjegg nede i vasken.

«Ingen la merke til at jeg hadde blå plastposer på skoene.»

Jeg hater menn som roper til hverandre på gata, enda de står tre meter fra hverandre. Jeg kan ikke fordra menn som lirer av seg slibrigheter om kropp og utseende. Jeg orker ikke se på at noen kysser og kliner. Jeg øver meg på å smile, mens jeg brøler innvendig. Et lite stivt smil kan opprettholde myten om at voksne kvinner er glade og snille, akkurat som en bestemor som bor i en rød stue med potteplanter i vinduskarmen, og med blondegardiner.

– Åååja, har jeg lært å si av en gammel dame jeg kjenner. Hun sier det hver gang hun ikke oppfatter hva som blir sagt. Kanskje hører hun det hun vil høre. Jeg skal også det en gang. Sitte og kikke ut på himmelen, som kanskje er blå. Stenge av, lukke ørene for alt bråket, ikke minst fra menn.

– Åååja, skal jeg si. – Ååja.

Og etterpå, når jeg ikke er her mer, vil de finne små huskelapper overalt, små gule lapper, der det står: melk, brød, middag, leverpostei til hunden, hvitvin. •

Portrettfoto av Bente Thoresen
(Foto: Paal Audestad)