Kompresjonstights

Jeg er glad i klær og har en ikke ubetydelig mengde. Et plagg jeg derimot ikke har, er kompresjonstights.

Jeg vet hva det er. Kompresjonstights er stramme treningsbukser som skal øke blodsirkulasjonen i muskulaturen under trening. Jeg har sett dem i bruk. Kvinner og menn i alle aldre går omkring i dette plagget. Jeg har også lagt merke til at slett ikke alle som har på seg kompresjonstights, er på løpetur. I tillegg til å øke blodsirkulasjonen i musklene, holder kompresjonstights på plass alt som måtte disse og bule. Det aner meg at de som ikke er ute på løpetur, er ute etter nettopp denne effekten. Push-up, hold-in og shapewear, Botox og Restylane er andre tilgjengelige virkemidler i jakten på den strømlinjeformede kroppen.

Vi beundrer stramme kropper. I tillegg til perfekt fysikk utstråler strømlinjeformede mennesker misunnelsesverdige egenskaper som viljestyrke, utholdenhet og målbevissthet. Det koster å opprettholde en plettfri framtoning, det vet alle som har forsøkt. En perfekt kropp er derfor et symbol på vellykkethet på mange områder.

I vellykketheten er det ikke plass til så mye mentalt dissefett eller følelsesmessige utbulinger heller. Dette til tross for at psykisk helse er et tema som er mye omtalt for tiden.

Jeg er redd for at de som deler sine erfaringer med sitt strev, også presses inn i en vellykket og komprimert form.

Det er en dobbelthet i den åpenheten vi ønsker å oppnå. Det er mye politisk korrekt aksept, eller “på liksom”-anerkjennelse. Kjendiser som sliter med sykdom og helseplager, roses for sitt mot når de står fram i magasiner og aviser. Brukere og erfaringsdelere er blitt nye stemmer i den offentlige debatten. Det er veldig bra. Det er helt nødvendig at mennesker deler av sine erfaringer. Samtidig er jeg redd for at delingen blir puttet inn i systemer og dermed strømlinjeformes i for stor grad. Jeg er redd for at de som deler sine erfaringer med sitt strev, også presses inn i en vellykket og komprimert form i sin formidling.

Det er ikke slik at alle som sliter med depresjon, fortsetter som statsminister etter to uker. Det er ikke slik at alle som nesten dør av anoreksi, blir skriveføre journalister. Det er ikke slik at alle som får diagnosen schizofreni, utdanner seg til psykologer.

Jeg har den aller største respekt for dem som har klart det, og eksemplene over er mennesker som har stått fram i media med sine historier på en modig og imponerende måte, misforstå meg ikke. Jeg er imidlertid opptatt av alle som ikke formidler sin lidelse på forsiden av avisen eller i det hele tatt på en allment akseptabel måte. Hva med den deprimerte mannen som blir aggressiv i stedet for trist? Hva med krigsveteranen som drikker alkohol for å døyve angsten, hva med den unge gutten som blir liggende hjemme i senga hele dagen i månedsvis fordi initiativet er borte og stemmene i hodet gjør en skremmende verden enda mer skremmende? Hva med alle som ikke orker å ta imot behandling eller jobbe seg gjennom vanskene? Har vi plass til deres uttrykk og deres måte å være i sitt strev på?

Ole Brumm og vennene hans bor i Hundremeterskogen. Eselet Tussi er gjennomgående trist og ville sannsynligvis blitt diagnostisert med en depressiv tilstand av et eller annet slag. Tussi får likevel være med på alt. Ingen sier til Tussi at han får være med bare han går i behandling først eller slutter å være trist.

Vi kan trekke en viktig lærdom av Tussi og vennene. Psykiske helseplager slutter ikke å være tabu selv om vi snakker om dem. Strev er en del av livet, både når man får psykiatriske diagnoser, og når man ikke gjør det. Vi kan ikke dele livet vårt inn i soner hvor vi taler for åpenhet og aksept på jobb, men unngår mennesker med psykiske helseplager på fritida. Folk som strever, trenger ikke nødvendigvis flere behandlere, men medmennesker. Venner.

Vi trenger modige mennesker med erfaring som kan stå fram. Men det må ikke være slik at presset mot å bli frisk eller å være syk på riktig måte, legger sten til byrden hvis man fortsetter med sitt strev i det stille.

Aksept og åpenhet er oppnådd når ingen trenger å være komprimerte versjoner av seg selv.

Foto av psykiater Anne Kristine Bergem
(Foto: Paal Audestad)