​Ja, særlig …

Løp jeg opp eller ned trappen? Snublet jeg i en ledning?

Illustrasjon FInn Graff

Ropte jeg? Hadde jeg vært ute, eller trodde jeg det bare? Jeg måtte tenke meg om.

– Men hvordan skjedde det egentlig? spurte han igjen.

– Jeg falt i trappen og støttet meg feil, sa jeg.

Legen så på meg og sa ingenting. Men jeg kunne se at han tenkte «Du ramler ikke i trappen og brekker et ledd i hånden på akkurat samme måten som man gjør når man slår til noen med knyttet neve. Nei, nei.»

Det var andre gangen jeg møtte det blikket. Første gang var på legevakten, noen uker tidligere. Det var om natten. Jeg var skjelven og jeg hadde ganske vondt i hånden. Hva de tenkte der, brydde jeg meg ikke så mye om. På det tidspunktet var det i grunnen bare smertestillende legemidler jeg var interessert i. Men det lå i luften at slike skader får man når man slår ned noen, slik som den unge gutten foran meg i røntgen-køen. Moren hans var på telefonen med moren til ham som måtte sy i ansiktet.

Forresten var det ikke andre gang, det var sikkert tjuende gang. Personer som går med gipset hånd, blir alltid spurt om hva som skjedde, og de som spør, vil ha en historie som er troverdig. Det vil si en som passer. Er det bare trappen det gjelder, og den er innendørs attpåtil, går man over til å snakke om været. Det har vært uvanlig varmt lenge nå …

Han oppe i gaten som gikk med hånden i gips samme uke, hadde en ordentlig historie. Den handlet om Nordmarka, sykkel utenfor veien, røtter, fart, steiner, stup over styret, opprevne klær og sykling hjem med brukket hånd. En fortelling om en ulykke.

Siden de fleste ulykker skjer hjemme, kan det være en viss sannsynlighet for at historien om trappen var sann, sa jeg til meg selv mens jeg trædde en spesialplastpose fra apoteket over gipsen. Eller var det egentlig ikke sånn? Kanskje jeg ikke løp opp trappetrinnene, men ramlet nedover? Hadde jeg drukket? Snublet jeg i tøflene fordi jeg begynner å bli gammel? Slo jeg omsider til den skapdøren på kjøkkenet som jeg alltid får i hodet? Prøver jeg å lure meg selv?

«Det lå i luften at slike skader får man når man slår ned noen.»

Plastposen tettet godt rundt armen. Jeg gikk inn i dusjen, ut i korridoren og inn i svømmehallen. Jeg gikk raskt bort til bassenget, litt for raskt. Plutselig, rett ved bassengtrappen, skled jeg i vannet på flisene. Med en hånd i gips og en som holdt håndkleet, klarte jeg ikke ta meg for og pannen dunket i kanten. Jeg satte meg opp. Det blødde voldsomt fra venstre øyenbryn. Jeg kjente hevelsen rundt øyet komme.

Nei, nei, tenkte jeg. Du ramler ikke to ganger på kort tid. Du drar ikke to ganger til legevakten på kort tid heller. En venn og nabo med en elleveåring som driver enhjulssykling, og med kjøkkenskuffen full av førstehjelpsutstyr, plastret meg sammen. Jeg jobbet hjemmefra dagen etter. Kommer du på jobb med en gipset hånd, ett blått øye, et stort plaster i pannen og en historie om glatte fliser, sier de ingenting. De ser litt på deg, bare. •

Bilde av Cathrine Th Paulsen
(Foto: Paal Audestad)