På gjengrodde stier

Wencke Mühleisen forteller om posisjonering og underkastelse i et kunstnerkollektiv på syttitallet, men er ingen angrende synder.
– Jeg var ambivalent i alle de ni årene jeg var der, sier hun.

Portrettbilde av Wencke Mühleisen

FORFATTER

Wencke Mühleisen har skrevet dokumentarroman som blant annet handler om hennes fars nazi-bakgrunn.

(Foto: Paal Audestad)

Ikke klapp oss på skulderen og si at vi har likestilling, for det er fortsatt ulikestilling. Det er fint å ha en rettsstat og et samfunn hvor folk prinsipielt sett tar vare på hverandre, men dagens samfunn er ikke perfekt. Etter mitt syn er det et demokratisk gode å ha en kritisk innstilling.

Det røde, kortklipte håret matcher den enkle, sorte skjorten. Hun har tatt av seg den tøffe skinnjakken og lagt den store vesken, som hun bærer i kryss over brystet, på stolen ved siden av.

Wencke Mühleisen minner litt om en pønker, selv om hun vel aldri har vært akkurat det. Hun, som var performance-kunstner lenge før noen i Norge visste hva performance var, etablerer seg nå som skjønnlitterær forfatter etter et langt liv som kjønnsforsker.

– For meg er skriving utøvende, det er handling og henvendelse. Jeg vil ikke skildre ting som svart-hvitt, men vise at det i virkeligheten er grått. Det er lett å dømme når man i ettertid sitter med fasit. Men å forstå hva som skjer underveis i en prosess, er mye vanskeligere.

De grønne øynene glimter til bak brillene.

– Noen tror 70-tallet var en vill tid. Det var den ikke, den var veldig konform, sier hun.

«Jeg vil ikke skildre ting som svart-hvitt, men vise at det i virkeligheten er grått.»

– For meg er skriving utøvende, det er handling og henvendelse. Jeg vil ikke skildre ting som svart-hvitt, men vise at det i virkeligheten er grått. Det er lett å dømme når man i ettertid sitter med fasit. Men å forstå hva som skjer underveis i en prosess, er mye vanskeligere.

De grønne øynene glimter til bak brillene.

– Noen tror 70-tallet var en vill tid. Det var den ikke, den var veldig konform, sier hun.

Teaterglød

Mühleisen snakker med tysk aksent, og skarrer. Moren og faren hennes traff hverandre i Kongsvinger-traktene våren 1945, etter det tyske nederlaget, men fortalte de fire barna sine at de først traff hverandre under OL i St. Moritz i 1948.

Mor var fra Stavanger, far var i Kongsvinger fordi han var tysk soldat, på vei til fangenskap hos de allierte i Tyskland.

Wencke vokste opp i Tyskland, Østerrike og Sveits fram til hun var tolv år. Så flyttet familien til Mosjøen.

– Jeg ville drive med eksperimentelt teater etter gymnaset og skulle på dannelsesreise til Paris og New York. Men så skulle jeg bare innom en snartur til det radikale kunstnerkollektivet AAO i Friedrichshof utenfor Wien.

Hun smiler skjevt. Fasit er at hun ble i Aktionsanalytische Organisation (AAO) i ni år. Disse årene forteller hun ganske detaljert om i sin dokumentarroman «Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden».

– Jeg var 22 år da jeg kom. Vi skulle leve fritt, dele alt, ikke ha fast partner og ikke skille mellom hva som var offentlig, og hva som var privat. I dag, hvis det skjer noe rart på arbeidsplassen, kan du gå hjem og fortelle om det til din kjæreste eller en venn. Den muligheten hadde ikke vi. Kollektivet var en total institusjon.

AAO-kollektivet, som hadde sin hovedbase på Friedrichshof i Østerrike og små filialer rundt om i Europa, blant annet i Oslo, varte til sammen i tjue år. På det meste var 700 personer med. Wencke traff sin ektemann i AAO i Oslo, på en av sine turneer. De er fortsatt sammen.

– Vi skulle endre samfunnet og ville starte med oss selv. Kollektivet var influert av Freud og Wilhelm Reich, og vi jobbet terapeutisk med hverandre. Kunstnerisk virksomhet sto høyt i kurs, og det ble drevet antiautoritær pedagogikk overfor barna i de første årene, sier hun.

Barna skulle være et kollektivt ansvar og fikk ikke bli så tett knyttet til sin mor. Utover på syttitallet ble kollektivet mer og mer ensrettet og isolert fra omverdenen.

Bilde av Wencke Mühleisen foran et butikkvindu

FARSKAPSTEST

- Ingen visste da kollektivet ble oppløst hvem de biologiske fedrene til barna var. Men vi fikk vite det gjennom farskapstester i ettertid.

(Foto: Paal Audestad)

«Fri» sex

Dere hadde fri sex, men var det heteroseksuell sex eller kunne man ha sex med en av samme kjønn?

– Det var jo både paradoksalt og komisk å ha en regel om fri sex og at den skulle være heteroseksuell. Homoseksualitet ble ikke ansett som gunstig, til tross for at flere homofile bodde i kollektivet. Norm er en ting, praksis noe annet. Vi skulle jo ikke ha parrelasjoner, men hadde det. Og mine første seksuelle likekjønnsopplevelser hadde jeg i kollektivet.

Mühleisen sier det likefremt.

– Den karismatiske lederen Otto Muehl var autoritær?

– Ja, men ulike roller passer karismatiske personer, og det er ikke nødt til å være negativt. Politikere eller komikere, for eksempel, kan være karismatiske. Men karismatikere, komikere og psykopater har et fellestrekk: De bryter sosiale grenser, som noen ganger kan være befriende, men som også kan være invaderende. Og det kan bli grenseløst.

Ute av kritthuset

– Er det noe du savner fra de ni årene i kollektivet?

– Jeg ville ikke vært foruten den første tiden. Man bør ikke ha samfunn som er redd for systemkritikk.

Blikket gnistrer på nytt.

Wencke var kritisk mot Otto Muehl i perioder og ble stigmatisert. Hun var høyt oppe i hierarkiet i perioder, men andre ganger utenfor den indre sirkelen.

– Jeg vil ikke framstille meg selv som noe offer. Jeg hadde alltid noen jeg kunne snakke med, med unntak av den siste perioden da jeg planla å hoppe av. Jeg forsøker å forstå, og peke på meg selv og mitt medansvar.

Ansiktet hennes blir litt trist.

– Er det barna og den seksualiserte kulturen du tenker på når du snakker om ditt medansvar?

– Vi klarte ikke beskytte tenåringene mot seksuelt misbruk, og barna ble etter hvert utsatt for en autoritær pedagogikk.

Wencke og tre andre gikk til media i forbindelse med at de brøt ut av kollektivet midt på åttitallet, og dette foranlediget at Otto Muehl senere ble dømt til fengselsstraff for blant annet misbruk av mindreårige.

Farskapstest

Du fikk selv en datter på slutten av tiden i Friedrichshof?

– Ja. Det var ikke et ideelt sted å få barn på denne tiden. Jeg skulle ha dratt mange år tidligere. Men til slutt klarte jeg å bryte ut fordi jeg hadde det lille barnet jeg måtte beskytte. Enda jeg var veldig svak på den tiden. Jeg var langt borte fra meg selv, jeg visste ikke lenger hvordan jeg skulle hjelpe meg selv. Det ligner på hvordan det er å leve i destruktive, voldelige parforhold.

Hun blir stille et øyeblikk.

– Jeg har alltid likt å være alene, helt siden jeg var barn. Jeg skrev dagbøker i alle årene i kollektivet, det var over en meter med tettskrevne A4-bøker da jeg dro, sier hun og viser ved å strekke ut armene.

– Å skrive dagbok var min måte å være alene på.

– Barna i kollektivet visste ikke hvem som var deres far?

– Nei, det var det sosiale foreldreskapet som betød noe. Ingen visste da kollektivet ble oppløst tidlig på nittitallet hvem de biologiske fedrene til barna var. Men vi fikk vite det gjennom farskapstester som ble tatt hånd om av en kostbar klinikk i Wien.

Den totale tausheten

Mühleisens første skjønnlitterære bok var om moren og kom i 2010. «Jeg skulle ha løftet deg varsomt over», het den.

Den nye, som delvis handler om farens ungdomstid som tysk soldat, hvor hun går opp hans stier og hans tysk-østerrikske familiebakgrunn i Slovenia, er en dokumentarroman.

– Far var taus om krigen. Jeg fikk som 27-åring vite at han hadde vært med, men ikke mer. Far var en autoritær og taus mann. Mor led under tausheten. Han snakket aldri om vesentlige ting, bare om det hverdagslige. Enda han leste aviser og fulgte med på nyhetene hver dag hele sitt liv.

Boken starter med at hun finner igjen et brev han skrev i 1984, da Wencke fortsatt bodde i Friedrichshof. Han innrømmer sitt rasistiske livssyn og slår henne i hartkorn med seg selv, ved å vise til at hun også er ekstrem og går sine egne veier. Brevet rammer hardt når hun finner det igjen for noen få år siden. Hun legger ut på en reise i farens bakgrunn, blant annet til Østerrike og Slovenia.

«Å skrive dagbok var min måte å være alene på.»

– Min far skrev at det ikke var noe alternativ for ham, han måtte være soldat for Hitler-Tyskland. Familien hans tilhørte en tyskspråklig minoritet i Slovenia, og hans far, min farfar, var valgt inn i parlamentet i Jugoslavia for å kjempe denne minoritetens sak.

– Kan du forstå ham? Han var et barn av sin tid?

– Jeg vet ikke. Har vi en fri vilje? Jeg anklager ham for at han unnlot å snakke med meg om det som hadde skjedd i alle årene som fulgte. Han hadde så liten selvkjærlighet at han ikke skjønte at det ville vært bra for ham, og for meg. Alt koker ned til anstendighet, og da må man starte med å erkjenne fakta.

« Jeg er skvetten. Jeg har vokst opp med en autoritær far.»

Hun bretter et visittkort hardt i mange små biter.

– Tausheten etter krigen ødela familiene, og var grunnen til at det radikale opprøret på slutten av sekstitallet ble så ekstremt i Tyskland. De måtte slå så hardt i bordet for å få hull på byllen. Selv om nazistene tapte krigen, så vant de på en måte likevel på grunn av den kalde krigen. USA og de allierte ville ha Tyskland med på laget mot Sovjetunionen. Far fikk bekreftet at kampen mot bolsjevismen uansett var det viktigste, sier hun tørt.

– Du skriver et sted at du alltid er redd, men også klar til angrep?

– Jeg er skvetten. Jeg har vokst opp med en autoritær far. Men jeg er også trassig.

Viktigst i livet

I fjor sa Mühleisen opp jobben ved Universitetet i Stavanger, der hun var professor, fordi hun ville ha tid til å forske og skrive. Hun er med i et tverrfaglig prosjekt som forsker på likestilling i sentrale maktinstitusjoner, blant annet finans, oljenæringen og Forsvaret.

– Det viktigste i mitt liv er å ha tid til å lese og å skrive. Jeg forsket på kveldene og nettene, fordi dagene gikk med til administrasjon.

Nå håper hun å skrive flere bøker. Den nye dokumentarromanen har fått mye medieomtale.

– Er du ikke redd for å bli misbrukt av sensasjonshungrige medier?

– Den risikoen må jeg ta. Det er en ambivalent situasjon. Jeg kan ikke nekte å snakke med journalister så lenge jeg har skrevet denne boken.

– Hvorfor har du ikke fortalt om dette før?

Hun tenker seg litt om, og brillene peker et øyeblikk ned i bordet.

– Det tar tid å få en ordentlig forståelse. Og så må man lære seg å være hensynsløs når man skriver. Er man hensynsfull, så skurrer det i teksten, sier hun.

– Likevel tar man hensyn. Alltid, legger hun til.

Hun reiser seg og tar på seg skinnjakken. Det knøttlille, sammenbrettede visittkortet ligger igjen på bordet. •