​– Diskriminering slutter ikke av seg selv

– Enkelte tror at diskriminering handler om onde handlinger, men som oftest er det en praksis som «bare er sånn». Det er lett å se at noe var feil før, det er langt vanskeligere å se hvordan vi i dag fortsatt diskriminerer, med gode hensikter.

Foto av Sunniva Ørstavik, likestillingsombud og tidligere generalsekretær i Rådet for psykisk helse.

TALSPERSON

– Selvtilfredsheten i Norge er en kjempeutfordring, sier likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik.

(Foto: Sveinung Uddu Ystad)

– Nylig åpnet du Amaliedagene, et arrangement om psykisk helse, og sa at det vanligste og farligste i all undertrykking er å pakke den inn i omsorg?

– Det er vanskelig å se diskrimineringen når vi tror vi handler i beste mening. Myndighetspersoner diskriminerer personer med nedsatt funksjonsevne, som man har når man har en psykisk lidelse. Norge har ratifisert FNs konvensjon for personer med nedsatt funksjonsevne, men følger den ikke opp i praksis.

– Men alle har en psykisk helse, og i løpet av livet opplever 30–50 prosent psykiske problemer. Blir det ikke feil hvis så mange regnes som personer med nedsatt funksjonsevne?

– Alle har en funksjonsevne, en seksuell legning eller et kjønn. Innimellom er funksjonsevnen nedsatt for mange av oss. Begrepet «nedsatt funksjonsevne» er en sosial konstruksjon. Psykisk helsevern, derimot, ser på personer med en diagnose som syke bestandig, mens i virkeligheten har man en diagnose, men er syk av og til.

– Hvorfor har du så sterkt engasjement for psykisk helse?

– Jeg har jobbet mye med det. Fra 1998 til 2010 var jeg i Rådet for psykisk helse, flere av årene som generalsekretær. Faren min sa at hvis du får mye innsikt i et område, får du også engasjement. Jeg har alltid vært opptatt av rettferdighet. Jeg elsker debatter, og særlig hvis det er et makt–avmakt-perspektiv. Mormor lærte meg å lese skjønnlitteratur, og som 12-åring begynte jeg å lese bøkene til Amalie Skram. Det gjorde et sterkt inntrykk å lese om det samfunnet definerer som galskap.

– Er du mest opptatt av tvang i psykisk helsevern, eller rangering av mennesker som mindreverdige hvis de har psykiske problemer?

– Det er to sider av samme sak. Fordommer og stereotype oppfatninger gjør at mennesker strippes for identitet. «Å, er du homo, da er du bare opptatt av sex», for eksempel. Åtte av ti skoler er ikke tilrettelagt for barn med funksjonsnedsettelse. Hva ville du ha sagt hvis åtte av ti skoler ikke var tilrettelagt for jenter? Jeg har hatt stor nytte av en slik kryssklipping for å se diskrimineringen.

– Men noen ganger må man bruke tvang i psykisk helsevern?

– Jeg vil gjerne at noen tvinger meg hvis jeg er til skade for andre. Men å ha nedsatt funksjonsevne kan ikke brukes som grunnlag for tvang. Tvang skjer med gode hensikter, men psykisk helsevernloven må endres hvis Norge skal etterleve FN-kommisjonen som ble ratifisert for to år siden.

– Fra årsskiftet er ditt åremål som likestillings- og diskrimineringsombud over. Hva er du mest fornøyd med å ha oppnådd?

– Jeg er aller mest glad for at organisasjoner for personer som opplever diskriminering, nå står sammen. Vi har et ekspertutvalg med representanter fra 14 organisasjoner som har bestemt seg for å samarbeide på flere områder, fordi de ser at de har så mye felles.

– Hva har vært den største utfordringen?

– At mange sier vi er i mål, at Norge er et land fritt for diskriminering. Selvtilfredsheten er en kjempeutfordring. Da er det noen ganger fint at man får en «eye-opener», som

– Hva gjør du for din egen psykiske helse?

– Noen ganger føler jeg meg sterk som en bjørn, andre ganger skjør som en sommerfugl. Jeg prøver å kjenne takknemlighet for det jeg har, og tilgi meg selv og de rundt meg. Lenge ønsket jeg at jeg var en annen, og grublet på hvorfor jeg er sånn som jeg er. Nå, når jeg øver på takknemlighet og tilgivelse, har jeg en mye bedre psykisk helse. •