– Det er jeg som er fremmed

– Før pleide jeg å støvsuge og vaske gulv når jeg skulle ha sittet og skrevet. Nå er jeg blitt mer venn med tilstanden der det ikke lar seg gjøre å skrive. Da er ikke boken klar for å bli skrevet ennå, sier forfatter Marit Tusvik.

Forfatter Marit Tusvik

Ideen bestemmer

Å måtte skrive er jo en energisk uro, og den trengs, sier Marit Tusvik, som lar ideen bestemme om det blir roman, dikt eller skuespill hun skal skrive.

(Foto: Janne Lindgren)

Marit Tusvik (63) ser ut som hun har stått modell til et bilde av den svenske kunstneren Carl Larsson. Lyst, langt hår, store, grønne øyne og en nese som peker litt oppover. Og hun ser ut som en voksen utgave av hovedpersonen i sin siste roman, den 19-årige litt naive jenta med miniskjørt i «Fleur».

Tusviks roman kom i høst. Handlingen er fra Tunisia, der den unge jenta er på sommerskole. Det er syttitall, liberalt og solidarisk. Hun forelsker seg i en tunisier og blir i landet. Han tar henne med til oasen, ved kanten av Sahara-ørkenen, der han kommer fra. «Fleur er en vakker og poetisk bok, som har fått gode anmeldelser.

– Er det din egen historie du har skrevet om?

– Både og. Jeg var på sommerleir i Tunisia i 1972, og jeg har senere bodd der i to og et halvt år. Faren til datteren min er derfra. Jeg har tatt med noen av mine egne erfaringer og omskapt dem til litteratur.

Tusvik har totalt skrevet 27 bøker, både dikt, skuespill og romaner.

– Jeg skriver egentlig bare om meg selv, enten jeg skriver om en snegle, en jente eller en gammel mann, sier hun.

På loffen

De siste to årene har hun reist og bodd forskjellige steder utenfor Norge.

– Hvor bor du? spør folk. Når jeg svarer at jeg ikke bor noen steder, spør de: – Hvordan tør du? Men jeg er ikke redd. Selvfølgelig kan jeg også komme i situasjoner hvor jeg stenger av og blir veldig fokusert, men jeg føler meg ikke alene når jeg reiser. Jeg har en mye sterkere livsfølelse nå enn da jeg bodde i en leilighet midt i Oslo og mistrivdes. Det var en stor lettelse å selge leiligheten og sette alt jeg eier på lager, forteller hun.

– Før kunne jeg stå i butikken på slutten av måneden og lure på om jeg skulle kjøpe poteter eller brokkoli for de siste pengene. Jeg ble så sliten av å ha det sånn.

– Så kom du deg ut av gjeldsfengselet?

– Ja, enda jeg hadde det ikke ille økonomisk. Men når jeg snakker med folk i andre land og forteller at jeg er fra Norge, sier de: – Dere er rike. Men jeg er ikke blitt rik av den oljen, og det sier jeg til dem også.

– Det er kanskje lettere å si det når man er kunstner?

– Ja. Samfunnet er lagt opp til at du hele tiden må forholde deg til penger, gjeld, eiendom og ting. Men innerst inne er vi nomader, selv om vi nærmest er blitt indoktrinert om at vi må ha et hjem.

– I «Fleur står det at nomadene er klokere enn andre, at de vet noe som vi andre ikke vet?

– Nomadene vet at hjemmet oppstår der du er. Jeg savner det gamle huset jeg en gang hadde, der det var eplehage og utedo, og jeg ser etter noe lignende på Nesodden. Men livet er så mye mer enn å være konsument. Det er skuffende hvis det å konsumere blir det viktigste i livet.

Foto av forfatter Marit Tusvik
(Foto: Janne Lindgren)

Visby og Paris

Hun har oppholdt seg blant annet i Lofoten, Budapest og Paris, og mye av det siste året har hun leid et rom i Visby på Gotland.

– Der er det fantastisk fint på vinteren. Jeg leide meg inn i januar i fjor, da jeg skjønte at jeg måtte ha et rom for å kunne skrive boken ferdig. Så brukte jeg fem måneder på å skrive den. Etter det var jeg utslitt, tom, nesten lei meg, men slik er det hver gang en bok er ferdig.

– Er det lettere å skrive nå når du er langt hjemmefra?

– Det vet jeg ikke. Før brukte jeg å støvsuge eller gjøre annet husarbeid når jeg ikke klarte å skrive. Slik er det ikke lenger, jeg skjønner mer at boken ikke er klar til å bli skrevet. Jeg kan ikke skrive for å skrive. Prosessen må føles naturlig.

«Jeg synes livet er akkurat passe langt, uansett hvor langt det blir.»

Livet i oasen

– Historien om Fleur har ligget i meg som en skatt. Da datteren min ringte meg og sa: Mamma, det er revolusjon i Tunisia, ble jeg engstelig for at revolusjonen skulle ødelegge fortellingen om den unge, uskyldige jenta og hva hun opplevde. Arabere er ikke et skjellsord for meg, de har en fantastisk kultur. Dessverre er det mer konservativt i Tunisia nå enn da jeg bodde der, men den arabiske våren startet i Tunisia.

– Hvordan er det i oasen nå så mange år etterpå?

– De møtte meg med åpenhet den gangen jeg kom vestlig kledd mens de var innhyllet i slør. Jeg kjente meg så hjemme der, og oppdaget at det fremmede ikke er farlig. Jeg lå og hørte på hundene og eslene og så opp i stjernehimmelen. Nå har de elektrisitet, lys langs veiene, og alle kjører bil og har kjøleskap. Den helt unike stemningen er der fortsatt, men annerledes enn før.

Bo i atelier

Reisen går nå til Paris, der Marit Tusvik skal bo et par måneder i det gamle atelieret til maleren Frits Thaulow.

– Paris er litt fisefin, men siden jeg kan fransk, har jeg lært meg å møte byen på samme vis. Jeg er litt ovenpå og da blir jeg høflig behandlet. Det gjelder å følge reglene der du er, sier hun.

– Er du i gang med en ny bok?

– I tankene er jeg det. Hver bok er som et eksperiment. Med «Fleur var det en skatt som jeg hadde gjemt inne i meg og som jeg måtte yte mest mulig rettferdighet.

– Den unge jenta synes at livet ikke er kort, men langt? Hva synes du?

– Jeg synes livet er akkurat passe langt, uansett hvor langt det blir. Det har vært en så stor befrielse for meg å sette møblene på lager og bare dra. Noen har spurt meg om det jeg driver med, er en flukt fra virkeligheten. Men hvis virkeligheten er å sitte i en leilighet der du ikke trives, hva da? Alle stengslene vi bygger opp, forsterker bare en skuffelse over livet.