Ungdom og angst: – Brenner oss ut før vi er voksne

– Jeg har så store drømmer, men det er som om kroppen min motarbeider meg, sier Malin Nesvoll Vangsnes (25), som har fått hjelp mot angst.

Malin Nesvoll Vangsnes

TØFT Å VÆRE UNG

- Altfor mye handler om fasade og press. Jeg tror det er forferdelig slitsomt å være ung i dag, sier Malin Nesvoll Vangsnes.

(Foto: Linda Bournane Engelberth)

– Min generasjon skal etter hvert ta over og drive landet, men vi sliter med angst, depresjoner, spiseforstyrrelser, utmattelse og ADHD. Mange av oss blir utbrent før vi blir voksne, sier 25-åringen, som har fått rask og relevant hjelp for sitt angstproblem i bydelen hun bor i.

Status-skole

Vi møter Malin Nesvoll Vangsnes på en kafé på Frogner i Oslo. Det er her hun bor. Hun er fra Holmestrand og gikk på tekstforfatterlinjen på Westerdals i Oslo da hun fikk panikkanfall første gang.

– I min klasse var vi alle sterke personligheter. Miljøet i klassen var veldig konkurransepreget. Det var ikke nok å levere bra faglig, du måtte i tillegg være morsom og unik og smart.

Malin følte hun tok på seg en maske hver gang hun kom til skolen. Da hun fikk panikkangst første gang høsten 2013, holdt hun på med en veldig ambisiøs skoleoppgave.

– Jeg hadde tatt meg vann over hodet. Jeg skulle skrive manus til en morsom tv-serie, men jeg fikk det ikke til. Først ble jeg sykmeldt og prøvde å roe meg ned, men var ekstremt urolig. En kveld jeg satt og så på tv, kjentes det som om brystet mitt ble truffet av noe hardt. Det gjorde kjempevondt, jeg begynte å skjelve og fikk ikke puste. Jeg trodde jeg skulle dø, eller at jeg var i ferd med å bli gal, forteller hun.

«Angst er ubehagelig, men ikke farlig.»

Hun ante ikke at det var panikkangst hun opplevde.

– Samboeren min måtte holde rundt meg, vi la oss, og jeg skalv. Til slutt kastet jeg opp. Det gikk mange timer før jeg til slutt sovnet, helt utslitt.

Dagen etter ringte hun psykiatrisk legevakt og fikk besøk av et psykiatrisk akutt-team som sa hun måtte få angstdempende medisin.

– Teamet forklarte meg at det var et angstanfall jeg hadde. Senere, hos fastlegen, fikk jeg resept på antidepressiver og henvisning til Vinderen DPS. Der var jeg i terapi i seks timer, så sa de at jeg ikke var syk nok til å være der mer. Jeg lærte ikke noe om angst, timene handlet bare om hva som hadde skjedd siden forrige gang. Jeg hadde blitt bedre, men jeg var like redd for å få et nytt panikkanfall, selv om behandleren sa at jeg var frisk.

Lite kunnskap om angst

Malin ble friskmeldt, fullførte bachelor-oppgaven og fikk positiv respons.

– Jeg bare kjørte på for fullt på nytt. Jeg ante ikke da at angsten er noe jeg må leve med. Nå har jeg ikke skrevet på lenge, terskelen for å skrive er blitt så høy.

Hun får penger fra Nav mens hun søker på jobber i tv-bransjen.

– Det er ikke alle jobber knyttet til tv som jeg kan ha, siden jeg ikke tåler så mye stress. Jeg føler jeg står ved et veiskille, sier hun.

Sist sommer skulle bli den aller beste, ifølge Malins planer.

– Jeg skulle på jentetur til London og på et middelhavscruise med familien. Jeg elsker å reise, sier hun.

– Men under hele London-turen var jeg veldig anspent og ble helt utmattet etterpå. Men jeg tenkte at jeg ikke skulle la meg styre av angsten, derfor ville jeg bli med familien til Italia og på cruise. Dagen før vi skulle reise, ringte jeg fastlegen, som frarådet meg fra å dra, og som ba meg ta angstdempende legemidler. Men jeg dro. Fra første dag på båten hadde jeg så mye angst at mamma måtte ligge inntil meg og holde rundt meg. Hun måtte snakke meg til fornuft, for jeg trodde jeg skulle bli kvalt. Jeg fikk ikke puste.

Cruise-mareritt

Malin forteller inngående om hva som skjedde.

– Jeg følte meg fanget på et sirkus på havet. Jeg var utslitt, og isolerte meg på lugaren og på den lille balkongen utenfor lugaren. Familien min måtte hente mat til meg. Samboeren min ringte hver kveld, og jeg storgråt. Til slutt orket jeg ikke mer og måtte settes i land i Dubrovnik og reise hjem.

Malin brukte ikke antidepressiver på den tida, men gjør det nå, og vet ikke om hun noensinne vil tørre å slutte med det.

– Jeg ville ikke dø, men jeg trodde jeg kom til å dø, fordi jeg trodde jeg ville få selvmordstanker av å ha så mye angst. Jeg har aldri vært så nær døden som jeg var den sommeren, forteller hun.

Malin Nesvoll Vangsnes, som forteller om ungdom og utbrenthet

FIKK HJELP

- Hos «Rask psykisk helsehjelp» fikk jeg god hjelp, blant annet lærte jeg hvordan jeg skal kjenne igjen symptomene på angst, sier Malin Nesvoll Vangsnes.

Rask hjelp i bydelen

Gjennom fastlegen fikk hun henvisning til psykiater og var tre timer hos en kvinnelig psykiater.

– Hun sa aldri: «Dette skal gå bra.» Jeg følte meg verre for hver gang jeg var der. Så fortalte fastlegen min om Rask psykisk helsehjelp. Jeg ringte dit dagen etter og ble så positivt overrasket, for der fikk jeg snakke med en gang med Ingunn, som ble min behandler. Hun snakket med meg i tre kvarter, og jeg fikk time hos henne uka etter. Det første hun sa, var: «Dette skal gå bra, dette skal vi ordne».

Malin har vært hos Rask psykisk helsehjelp om lag ti ganger. Det trengs ingen henvisning fra lege, men det er en fordel om man samarbeider med sin fastlege om behandlingen.

– Du kan gå dit maks 15 ganger og kan få nytt tilbud neste gang du er dårlig. Jeg fikk brosjyrer om angst og lærte hvordan jeg skal kjenne igjen symptomene. Angst er ubehagelig, men ikke farlig. Bare det er jo så viktig å lære. Ingunn tegnet min angst, og jeg lærte å bryte av katastrofetankene, forteller Malin.

Hun hadde blant annet hatt angst for ikke å få barn og hadde ligget på sofaen hele dagen.

– Nå må jeg gjøre minst én ting hver dag. Bake, eller tegne og male, besøke venner eller gjøre noe annet. I starten var det hardt bare å dusje eller rydde huset.

– Skrev du dagbok?

– Nei, men jeg filmet meg selv og tok bilder og la ut på Instagram og Facebook. Jeg fikk veldig mye respons, så jeg følte meg ikke alene. Det er mange som sliter der ute. Det føltes godt å dele på sosiale medier hvordan jeg hadde det. Det var ikke noe flaut i det hele tatt.

Humor og fasade

– Hva ønsker du å bli?

– Jeg har store drømmer, men det er akkurat som om kroppen motarbeider meg. Min største drøm er å være programleder på tv. Ellers drømmer jeg om å jobbe med humor og være med å lage morsomme tv-program.

Malin drikker en slurk vann. Hun tenker på fasadepresset i klassen på Westerdals.

– Til en viss grad er hele samfunnet slik som miljøet i den klassen. Alt for mye handler om fasade og press. Min lillesøster på femten sitter i helgene og gjør lekser. I dag skal du presentere deg, ha den rette jakka og alt skal være på stell. Jeg tror det er forferdelig slitsomt å være ung i dag, sier Malin Nesvoll Vangsnes.

Nå skal hun prøve å få time hos psykolog, for hun vil videre etter hjelpen fra Rask psykisk helsehjelp.

– Jeg er så å si symptomfri, og nå vil jeg gjerne få hjelp til å finne årsakene til angsten.

– Hva er ditt råd til andre som har angst?

– Hvis du kjenner at noe er galt, men ikke vet hva det er, snakk med noen om hvordan du har det. Det er ikke flaut å søke hjelp. Og hvis du får angstanfall, ikke stritt imot, prøv heller å avlede angsten ved å tenke på noe annet. Angsten har ofte et budskap. Den prøver å få deg til å stoppe opp og kjenne etter. Er alt som det skal være i livet mitt nå? •